Hvordan og hvorfor ble eneveldet innført i Danmark-Norge?
Torsdag 18. oktober 1660: På slottsplassen i København blir Fredrik 3. hyllet som arvekonge av Danmark. Adelen hadde måttet levere inn håndfestningen av 1648, og ved et de facto statskupp året etter ble riksrådet oppløst. I realiteten ble dermed statsformen eneveldig – diktatorisk – slik den også ble i Frankrike med Ludvig 14. i 1661 og i andre europeiske land i de syttende og attende århundrer. Bakgrunnen for denne revolusjonen eller «permanente unntakstilstanden» kan ligge i at den politiske, militære og sosiale utviklingen krevde mer effektivt styresett med større fullmakter. Det kunne gjennomføres fordi adelens maktposisjoner var fortrengt til fordel for borgerskap og geistlighet. For å legitimere et slikt styre kan religionen kombinert med datidens forestillinger om arvekongens status ha vært et godt hjelpemiddel. I Norge holdt denne styreformen frem til unionsoppløsningen i 1814, mens den i Danmark vedvarte til 1848.
Norge hadde siden 1380 hatt felles konge med Danmark – et valgkongedømme hvor majesteten delte makten med adelens riksråd, som satt med suvereniteten: Når monarken døde, «lisensierte» de makten til den neste kongen de valgte (som regel eldste levende sønn). Men innflytelsen gikk begge veier: Det var kongen som utnevnte nye medlemmer til rådet. [1] Norge mistet imidlertid sitt eget riksråd ved «norgesartikkelen» i Kristians 3.s håndfestning av 1536 og ble en del av Danmark – det berømte «ledemod aff Danmarks Riige». [2] Ved valget av oldebarnet Fredrik 3. i 1648 måtte han inngå en streng håndfestning – kontrakt – med det danske riksrådet. Dette dokumentet, eller institusjonen (første gang brukt i Sverige ved unionskongen Kristoffer av Bayerns tiltredelse i 1442) gav en rekke vilkår for den vordende kongens maktutøvelse og sikret riksrådet medbestemmelsesrett. Med andre ord var håndfestningen en slags midlertidig grunnlov for den enkeltes monarks regjeringstid. Avtalen skulle gjennom stenderforsamlinger stadfestes av den øvrige adel, geistligheten, borgerne og bøndene i begge land; skjønt i Danmark ble det vanlig at sistnevnte stand ikke var representert. [3]
Der var også andre hensyn å ta ved valg av konge. Forestillingen om primogenitur, at førstefødte sønn skulle arve tittel og land, stod tradisjonelt sterkt i europeiske fyrstehus. Til staten Danmark-Norge hørte halvparten av hertugdømmene Slesvig og Holstein, som i 1650 ble fastslått at skulle gå i arv til hertugens eldste ektefødte sønn. Ettersom Fredrik var hertug der, la dette føringer for tronfølgen. [4] Å velge en annen konge enn ham ville bety å miste kontroll over den kongelige del av hertugdømmene, noe som var en politisk umulighet. I likhet med Norge var disse oppfattet som hans arveriker gjennom det oldenborgske fyrstehus. Men til gjengjeld innskrenket riksrådet hans makt mest mulig. Fredrik følte seg nok ydmyket og bundet på hender og føtter i utøvelsen av kongemakten i sitt eget rike. [5] Hans håndfestning var den strengeste i historien og gjorde ham ikke vennligstilt mot adelen i det drøye tiåret som fulgte frem mot innføringen av eneveldet. [6]
For å forstå de militære mål for omveltningen, kommer man ikke utenom den mildt sagt ustabile situasjonen Danmark-Norge befant seg i frem mot 1660. Rådende tankegods tilsa at et kongerike skulle ekspandere og demonstrere sin makt. I 1625 gikk kong Kristian 4. inn på protestantisk side i det som av ettertiden kalles den tyske trettiårskrigen (1618–48). Ett av målene var å skaffe innflytelse i det nordtyske området nær Slesvig-Holstein og Danmark. Et annet var å stagge rekatoliseringen til den tyske keiseren. Danskekongen ville vel gjerne være protestantismens høye beskytter før kongen av Sverige rakk å kaste seg rundt og gjøre det samme. I henhold til håndfestningen sin hadde ikke Kristian anledning til å starte krig på egen hånd, og riksrådet gikk da også imot innblanding, men kongen omgikk dem ved å seile på sin rolle som hertug av Holstein. I en slik situasjon kan man anta at monarken gjerne kunne vært riksrådet foruten. Den tyske keisermakten fikk imidlertid overtaket, og ved freden i Lübeck i 1629 lovte Kristian å holde seg utenfor den tyske konflikten – et løfte som holdt til han begynte å intrigere mot svenskene, som med sitt påfølgende militære nærvær i Tyskland hadde gjort danskene nervøse. Dette kulminerte i Torstenssonkrigen (1643–45), hvor Danmark-Norge måtte avstå flere landområder. Skaden var skjedd, og Kristian fikk aldri gjenopprettet noe godt forhold til riksrådet og adelen.
I regjeringstiden til den neste dansk-norske kongen, sønnen Fredrik 3. (1648–70), skulle forholdet til svenskene bli enda mer spent. Ved avslutningen av trettiårskrigen i 1648 fikk Sverige landområder i Nord-Tyskland som gav dem et fast utgangspunkt for eventuelle angrep mot Danmark sørfra. Kombinert med at Slesvig-Holstein var delt mellom Fredrik og hertugen av Gottorp, som med svenskene hadde gjensidige fordeler av samarbeid mot danskene, utgjorde dette en trussel sterk nok til at Danmark inngikk et anti-svensk forbund med Russland og Brandenburg. I 1657 angrep danske styrker landområdene til hertugen. Kort fortalt utløste dette de såkalte Karl Gustav-krigene (1657–60), som førte til at Danmark-Norge måtte oppgi mange områder, hvorav flere den dag i dag tilhører Sverige. I tiden før innføringen av eneveldet var altså den militære balansen i Norden dominert av svenskenes overtak. Danskene måtte klekke ut en strategi for å jevne ut maktbalansen, gjenerobre tapt land og ikke minst stake en vei ut av nøden og det økonomiske uføret. [7]
Tiårene med krig hadde kostet dyrt for statskassen i Danmark-Norge. Inntektene svarte ikke til utgiftene, og gjelden var nær fem millioner riksdaler. Flere steder i landet døde folk av sult. Blant de som gjennom krigsårene mer eller mindre frivillig hadde lånt kronen penger, var byborgere i Danmark og Norge. [8] I løpet av 1600-tallet hadde mye av adelens militære, økonomiske og politiske innflytelse blitt svekket, og i Norge var det innfødte riddervesen i ferd med å dø ut. I deres sted trådte borgerskapet frem som den ledende økonomiske makt.
Da riksrådet innkalte adel, geistlighet og borgere til stenderforsamling i København høsten 1660, stod den finansielle krisen øverst på dagsordenen. Borgerskapet fant tonen med geistligheten i den politiske pressgruppen «de Konjugerede under Københavns Frihed» og samtykket i den folkelige oppfatning at adelsmennene ikke hadde gjort sin plikt i krigen og burde skrinlegge sin hovmodige insistering på gamle privilegier som (delvis) skattefrihet. Dessuten nølte de med å godta utskriving av en ny konsumpsjonsskatt nå som staten virkelig behøvde inntekter. [9] Adelen med sine jordegods var satt på sidelinjen økonomisk ved overgangen til pengehusholdning og politisk ved at kongen, som ellers i Vest-Europa, innsatte borgere i administrasjonen, hvor toppvervene tidligere var forbeholdt adelige. Det sivile innslaget skulle øke i årene fremover idet statsapparatet ble utbygd til et mer profesjonelt og effektivt system. Adelsstanden var ikke lenger kongens nærmeste menn. Den gamle danske ridder Kristen Skeel skrev i 1658:
Vi går her for et null, og de fleste av oss tillates ikke det som kronen og vår bestilling vedkommer, det ringeste å søke eller noe fedrelandet til beste å foreta.
Under åpningen av stenderforsamlingen i september 1660 i riddersalen på slottet minnet rikshovmesteren om at landet kunne takke «kongens mot» og «københavnernes tapre forsvar» for freden med Sverige. [10] Selv om Danmark-Norge gikk ut av konflikten med store tap, satte nok Københavns innvånere pris på at kongen ble værende der under krigshandlingene og oppnådde fred uten at svenskene greide å innta byen. Han stod i alle fall høyere i kurs enn adelen, som var i ferd med å miste respekten i folkedypet. Den 4. oktober så noen sitt snitt til å utnytte monarkens folkelige popularitet og misnøyen mot adelen til å lansere et forslag om å tilby kongen arverett til Danmark. Interessant nok er det ikke kjent hvem som stod bak initiativet. Adelen nektet naturligvis å gå med på forslaget – det fratok riksrådet makten til å velge konge og inngå håndfestninger til egen fordel – men kong Fredrik og de øvrige stender samlet seg etter hvert om den nye kongstanken. Adelsstandens naturlige ledere var på dette tidspunkt av forskjellige årsaker satt ut av spill og stilte svakt under forhandlingene. Riksrådet hadde selv foreslått å kalle inn til forsamlingen, men var kanskje i ferd med å innse at det var en bjørnetjeneste. Natt til 11. oktober innførte kongen militær unntakstilstand. I København ble byportene og havnene stengt. [11] Det militære nærværet bestod mest av leietropper under kommando av tyske offiserer – ikke rikets innfødte adel. Riksrådet og den øvrige adelsstand hadde bokstavelig og praktisk talt ingen utvei. Denne gang var det ikke Fredrik som stod ydmyket tilbake. Den 13. oktober førte samtlige stender arveretten til Danmark over på ham. Fire dager senere ble håndfestningen overlevert kongen personlig og høytidelig skåret i stykker. Endelig, 18. oktober 1660, ble han seremonielt hyllet på slottsplassen i København, hvor riksrådet og stendene avla sin troskapsed til arvekongen. Representantene drog hjem utpå høsten uten at forsamlingen var formelt oppløst, men over nyttår skulle de få seg nok en overraskelse. [12] Ettersom utvalget kongen hadde nedsatt for å utrede arverikets nye forfatning ikke var blitt enig, falt det i hans fang å «formere en reces, således som det kan være Hs. kongelige Majestæt, riget og enhver stand i sær til gavn og til det gemene bedste». [13]
10. januar 1661 utstedte kong Fredrik arveenevoldsregjeringsakten, et dokument hvor stendene erklærte at de frivillig og uoppfordret gav kongen «arve rettighed til Danmarkis och Norgis riger samt alle jura majestatis, absolut regiering och alle regalia». Dette for å unngå «de inconvenientzer» valgkongedømmet førte med seg. For å oppnå «god fortrolighed och samdrektighed indbyrdes» skulle regjeringen nå administreres «af it hoffuit» – med andre ord kongen selv. Aktstykket ble sendt rundt til hver enkelt representant; og 18 riksråder, 168 andre adelige, over tusen geistlige og i underkant av 400 borgerlige skrev under. Systemet med riksråd var nå oppløst uten videre seremoni. [14] Kongen hadde begått fredelig statskupp – gjennom posten.
På én side kan man si at Danmark og Norge var gått fra å være storebror og lillebror til å bli tvillingriker under sin felles konge, slik stendene nå var likestilte med bortfallet av adelens håndfestning og riksråd. Skjønt hvorvidt Norges formelle status på dette tidspunkt var kongerike eller provins er omdiskutert med tanke på «norgesartikkelen» i håndfestningen av 1536. Kong Fredrik så på landet som sin personlige eiendom gjennom arv. Den 16. november 1660 skrev han et åpent brev til Norge hvor han meddelte hva som var vedtatt i Danmark. To dager senere kalte han inn de norske stender til arvehylling i Kristiania, som etter utsettelser ble avholdt i august året etter. Kongen møtte ikke personlig, men sendte sin sønn, kronprins Kristian, for å representere ham. Den 5. august avla stendene arvehyllingsed til Fredrik og hans etterkommere. To dager etterpå fikk de uten forvarsel forelagt den norske utgaven av arveenevoldsregjeringsakten til underskrift – adel og geistlighet hver for seg, mens lagmenn, borgere og bønder skrev under på samme eksemplar. Alt var i forkant pønsket ut og satt på papiret i København, men de norske representantene signerte med «glæde og fornøielse» (som det var formulert) uten å ha blitt gjort kjent med innholdet på forhånd. Allerede dagen etter la geistligheten og borgerstanden frem hver sine petisjoner med krav om særnorske institusjoner og stendermøter, uten at det førte frem. I 1662 ble lignende forsamlinger avholdt på Færøyene og Island, og dermed var det dansk-norske rike samlet «under ett hode». Enkelte hadde nok høsten 1660 regnet med at riksrådet skulle avløses av et stenderstyre, som i Sverige, men sådan var altså ikke kongens vilje. Ingen flere stenderforsamlinger ble avholdt i Norge. [15] Frankrike og mange andre europeiske land fulgte etter med eneveldige konger, men det var sjelden så konsekvent gjennomført som i Danmark-Norge, som var den eneste stat hvor eneveldet fikk en egen grunnlov. [16]
Med den påfølgende Kongeloven av 1665 var hele den lovgivende, dømmende og utøvende makt samlet hos kongen. Som historikeren Axel Coldevin parafraserer: «Kongen er «det ypperste og høyeste hode her på jorden, over alle menneskelige lover», og han har ingen over seg uten Gud alene.» [17] Hvordan kunne man legitimere innføringen av et slikt styre? Forestillingen om en konge som styrte av Guds nåde var ikke ny. Allerede i oldtiden fantes såkalte sakrale kongedømmer i Midtøsten, og mang en kongeslekt i verden har påberopt seg guddommelig avstamning. Religion har vært et særdeles utbredt og effektivt instrument for å legitimere og tilsløre menneskekonstruerte institusjoner. I 1600-tallets Europa kunne kongemakten benytte seg av kristendommens etablerte idéunivers, som Det gamle testamentes vektlegging av kongedømmer og kongsætter som noe evig. Espen Håland skriver i sin hovedoppgave om religion og ideologi under eneveldet:
Eneveldets kongeideologi forklarer at kongedømmet eller kongemakten har et guddommelig opphav, hvor kongen representerer det avgjørende forbindelsesleddet mellom menneskets verden og Gud. Kongedømmet fremstår dermed som en guddommelig institusjon, totalt uberørt av det menneskelige. For å kunne påvise at kongedømmet er noe som har eksistert siden verdens skapelse, er Bibelen innenfor en kristen kontekst et tilstrekkelig og absolutt bevis. [18]
Gjennom pliktig kirkegang var folket skolert i Bibelens (og Martin Luthers) lære om disiplin og underkastelse for sin hersker. I Paulus’ brev til romerne heter det:
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom. (13:1–2) [19]
Mennesket var forventet å innta sin plass i den guddommelige orden. I praksis ble kongen i dette systemet fremstilt som Guds ekvivalent på jorden. Hvis lydighet mot kongen er jevnbyrdig med lydighet mot Gud, er det ikke umulig å forstå hvordan noen umiddelbart og tilsynelatende frivillig kan overdra all makt til monarken. Lik den lutherske doktrine om Bibelens absolutte autoritet – sola scriptura («skriften alene») – skulle kongen ha enhetlig makt på jorden, slik paven i sin tid hevdet suverenitet over keiseren. [20] I det kristne Europa har da også kirken stått for den seremonielle kroningen eller velsignelsen av monarker, men i det store og hele har nok dette tankesettet vært mer av symbolsk enn praktisk betydning for systemskiftet i kongerikene.
Tanken om et kontraktmessig forhold mellom konge og folk dukket opp allerede i antikken. I renessansen kom den til å begrunne håndfestningsinstitusjonen. Ti år før det dansk-norske enevelde, i 1651, gav den engelske filosofen Thomas Hobbes ut boken Leviathan, or the Matter, Form, and Power of a Commonwealth, Ecclesiastical and Civil, hvor han presenterte en kontraktteori som innebærer at en suveren innsettes. Ifølge Hobbes er kaos den naturlige tilstand; anarkisk borgerkrig, alle mot alle. [21] Ideologien legitimeres derfor ved at menneskene søker sammen i et samfunn der de blir enig om betingelsesløst å adlyde sin hersker i ett og alt mot at han garanterer deres fred og sikkerhet – en sosial kontrakt mellom hersker og undersåtter. De amerikanske og franske revolusjoner og deres påfølgende konstitusjoner var inspirert av kontraktteorier, som Hobbes ikke var alene om. [22] Også Kongelovens forfatter, Peder Schumacher (Griffenfeld), var sannsynligvis kjent med konseptet; men i alle tilfelle var ikke Hobbes’ verker særlig utbredt før etter at loven var skrevet, og verken hans eller andre samtidige tenkeres verdslige argumenter kunne uten videre benyttes i en tid såpass dominert av kirkens verdensbilde. Bibelen hadde derimot status som historisk kildeskrift; og kombinert med forestillingen om kongemakt av Guds nåde gir kontraktteorien gjenlyd i Kongeloven av 1665. Det er tankevekkende at loven ikke ble gjort kjent utenfor kongens krets før etter hans død i 1670, muligens for å unndra innholdet offentlig debatt. [23] Med andre ord var forfatningsbestemmelsen holdt hemmelig for folket, en situasjon som satt på spissen passer godt inn i bildet av eneveldet som totalitær statsform.
Om demokrati aldri så mye er «det minste av alle onder», stilte opprustning, gjenoppbygging og gjeldssanering krav til ledelse og organisering som et enevelde med sine fullmakter og utvidede styringsverk lettere kunne hanskes med – uten riksrådets innblanding. Som konsekvens av omleggingen vokste statsapparatet i Danmark-Norge og ble mer effektivt og profesjonelt drevet. Adelen hadde mistet sin posisjon som politisk og økonomisk øvrighet. Fra å ha innsatt Fredrik 3. under stramme tøyler i 1648 stod de igjen med svarteper etter stenderforsamlingen i 1660, da kongen grep all makt til seg selv. Som så mange andre stater i Europa endte Danmark-Norge med en suveren fyrste nærmest «innsatt av Gud», men til forskjell fra Ludvig 14.s uendelig selvsentrerte regime lå neppe personlig stormannsgalskap bak Fredriks kupp av kongemakten. Snarere kan man tenke seg at han så eneherskerrollen som sin fødselsrett, gitt av Gud og bekreftet gjennom Bibelens og samtidens filosofi – «enhver stand i sær til gavn og til det gemene bedste».
[1] Ståle Dyrvik: Norsk historie 1625–1814. Vegar til sjølvstende (Det Norske Samlaget, Oslo 1999): s. [18], 20
[2] Reidar Marmøy: Gjennom bølgedalen (Vårt folks historie, bind IV) (H. Aschehoug & Co., Oslo 1963): s. 212
[3] Dyrvik 1999: 19–20
[4] Dyrvik 1999: [18], 20, [29]–30
[5] Knut Mykland: Gjennom nødsår og krig: 1648–1720 (Norges historie, bind 7) (J. W. Cappelens Forlag A·S, [Oslo] 1977): s. 16–17
[6] Axel Coldevin: Enevoldstiden (Vårt folks historie, bind V) (H. Aschehoug & Co., Oslo 1963): s. [12]
[7] Dyrvik 1999: 20–22, 24
[8] Coldevin 1963: 9
[9] Espen Håland: Enevelde av Guds nåde. Religion og kongeideologi under det unge dansk-norske eneveldet (1660–1699) (Hovedoppgave i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, 2002): s. 8–9
[10] Coldevin 1963: [12]–13 (Ortografien i sitatet er modernisert.)
[11] Mykland 1977: 94–95
[12] Coldevin 1963: 13–15
[13] Mykland 1977: [97]
[14] Mykland 1977: 98
[15] Mykland 1977: 98–103
[16] Håland 2002: 10
[17] Coldevin 1963: 20, 22
[18] Håland 2002: 13, 84–85
[19] Bibelen.no (Det Norske Bibelselskap, [oversatt] 1978): «Det gamle testamente»
[20] Håland 2002: 12, 85
[21] Håland 2002: 32
[22] Britannica Concise Encyclopedia (Encyclopædia Britannica Premium Service, 2004): «social contract»
[23] Håland 2002: 32–33, 35, 42