I 1957 kom professor (doctor theologiae) Jacob Tanner (født 15.10.1865 i Leirgrovvik) på besøk til barndomsbyen Molde fra sitt daværende bosted i Forest City i delstaten Iowa i USA. Tanner, som hadde virka for den evangelisk-lutherske kirka i USA i 64 år, var da en av de mange som var invitert til å overvære innvielsen av det nye kirkebygget i Molde søndag 8.12. klokka 11. (Hans halvsøster [1] og ei av sønnedøtrene hennes møtte for øvrig opp utafor kirka for å ta en titt på Jacob, som deltok i inngangsprosesjonen, men de tok nok ikke kontakt med ham.) Etter vigslingshøgtida var han en av dem som talte ved kirkekaffen i de fullsatte salene på Parkhotellet og til slutt samme kveld en av cirka 150 mennesker som var benka rundt borda i festsalen ved Alexandra Hotell, der Molde kommune ifølge Romsdals Budstikke var vertskap ved en «stilig og hyggelig» kirkemiddag. Neste dag talte Tanner ved en aftengudstjeneste med nattverd klokka 20 i Molde kirke, kor han òg holdt gudstjeneste søndag 15.12. klokka 11 sammen med sogneprest Alfred G. Oanæs. Samme kveld talte Jacob sammen med prost Birkeland under en sanggudstjeneste i Røbekk kirke.

Til Romsdals Budstikke Budstikka») fortalte Tanner blant anna at han etter å ha sett seg litt omkring i Molde (han var blant andre steder åpenbart innom Cecilienfryd på Bjørset) skulle feire jula i Oslo sammen med ei sønnedatter (Alice, født 1931) og hennes ektemann (Stewart D. Govig, født 1927, som studerte der 1957–1958). Jacob skulle reise tilbake til USA i januar året etter og døde der i januar 1964. Hans siste registrerte bosted var delstaten Minnesota. Tanner hadde vært tilbake i Norge på besøk flere ganger tidligere, sist i 1929. Han var sønn av gårdbruker Johannes Tanner (1837–1914) og Anne Birgitte Andersdotter Innholm (1834–1921). Se min artikkel «J. Tanner og hans familie» i årsskriftet for 1995.

Tirsdag 17.12.1957 blei Jacob intervjua av Per Amdam [2] og Nils Parelius [3] i regi av Molde kommunale kulturvern, kor sistnevnte var formann. Nedaforstående samtale blei da innspilt på lydbånd – åpenbart i hjemmet til Parelius i Fannestrandvegen 5 – men ikke offentliggjort før nå. Noen ordstillinger og språklige feil er her retta opp, men jeg har forsøkt å gjenskape mest mulig av den naturlige samtalen i den grad det er mulig på trykk. Originallydbåndet og en digital kopi er oppbevart i Romsdalsarkivet ved Romsdalsmuseet i Molde.

Amdam: Jeg lurte på om professor Tanner først ville si litt om når De var født og hva De kan huske fra Deres aller tidligste Molde-dager.

Tanner: Ja, jeg var født inne på Leirgrovvik i 1865. Og der bodde vi til jeg var omtrent seks år, tenker jeg meg.

Parelius: Deres far bestyrte da …?

Tanner: Han bygslet, som vi kalte det, Leirgrovvik. Så kjøpte han Cecilienfryd, og så flyttet vi der – det måtte vel være omkring 70. Nei, det var før 70! Han flyttet opp der i 68, tenker jeg. Så jeg må ha vært bare en tre år eller tre-fire år. Jeg vet det, for jeg var oppe der, også så jeg det gamle stabburet som han hadde bygd. Det var far som bygde dét. Og på det står det på fløyen «1869». Så der bodde jeg da.

Amdam: De vokste opp der ute på Cecilienfryd?

Tanner: Vokste opp der, ja! Det var mitt hjem så lenge jeg var her.

Amdam: Kan De huske hvordan byen så ut i disse aller tidligste årene?

Tanner: Hm, ja! Jeg vet ikke om jeg kan gjøre noen skikkelig beskrivelse av dét.

Amdam: Men er det noe spesielt De husker når De tenker tilbake på denne Molde-tiden som gjorde særlig inntrykk på Dem?

Parelius: Nå tenker vi både på begivenheter og personer.

Tanner: Jeg gikk på skole på Molde latinskole. Men den første skolen jeg var på var kaptein Christophersens. [4]

Parelius: Drev han en egen forberedelsesskole?

Tanner: Ja, han hadde det for en kort tid. Jeg vet ikke hvor mange år han hadde, men jeg var der ett år. Jeg husker hvor begeistret kaptein Christophersen var da han deklamerte «Mens Nordhavet bruser». Og det gjorde han godt, og det gjorde svære inntrykk på oss guttunger!

Parelius: Det var vel litt av en kjempekar, var det ikke det?

Tanner: Ja, han var sterk! Jeg husker ikke nettopp (at) han var så høy, men han var en sterk, røslig kar.

Parelius: Da kjente De hans barn? Han hadde jo en stor barneflokk.

Tanner: Ja, jeg kjente Ragnvald. [5]

Parelius: Ragnvald, det var sakføreren?

Tanner: Det var sakføreren. Og Kristofer. [6]

Parelius: Forfatteren, ja! (Er det) noe det kan være av interesse å forhøre seg om?

Tanner: Jeg kjente dem noe.

Parelius: Kristofer var jo mange år eldre enn Dem. Kristofer var født i 1851.

Tanner: Ja, om enn eldre han var, men jeg visste om og kjente ham. Han var jo noe av en … Ja, nå husker jeg ikke. Jeg var nettopp ferdig å si en forfatter, men jeg trur ikke … Kanskje det er en feil i erindringen.

Amdam: Jo, han ble forfatter!

Tanner: Ja, det var dét jeg hadde i tankene – at han ble forfatter!

Amdam: Og Parelius har studert Kristofer Kristofersens liv nokså inngående.

Parelius: Han har skrevet dette: …

Tanner: Å, du store tid!

Amdam: Det er hans produksjon, Kristofer Kristofersens produksjon.

Parelius: Ravnekrok-billederinspirert fra Molde-tiden.

Tanner: Ja, jeg leste den en gang i verden, men de dager er svunnet ut av erindringen!

Amdam: Ja, kan skjønne det!

Parelius (blar i ei bok): Det er hans samlede verker, hans skjønnlitterære verker. Og så var han jo journalist og redaktør.

Tanner: Ja, det er riktig, det kommer igjen!

Amdam: Kan De huske noe om Kristofer Kristofersen, noe spesielt?

Tanner: Nei!

Parelius: For eksempel, kan De fortelle litt om hvordan han virket? Skal vi si hans vesen, utseende?

Tanner: Nei, jeg hadde ikke noe … Jeg så ham en gang eller to, så at jeg kjente ham på den måten, men jeg kan ikke beskrive hans …

Parelius: Han bodde jo en tid på Rotvoll vestenfor byen.

Tanner: Det kan hende, jeg husker ikke det heller.

Amdam: Men det var altså en del privatskoler her i byen?

Tanner: Ja, det var en privatskole, og så var der en annen privatskole for piker. En frøken …

Amdam: Det var frøken Bjørsets [7] skole.

Tanner: Ja, riktig! Og det var for piker.

Amdam: Nettopp! Og der gikk vel Nini Roll?

Tanner: Det tenker jeg, og min søster Anna gikk også der.

Parelius: Vi kunne kanskje spørre hvor stor barneflokk det var hjemme hos dere?

Tanner: Vi var Anna, meg selv, Johan, Kristian, Rudolf – det blir fem. Det var noen dødsfall innimellom, men det var fem av oss som levde oppover i barneårene.

Amdam: De kunne kanskje huske hvordan livet artet seg hjemme på gården? Hva dere barna måtte være med på?

Tanner: (Vi måtte) være med på alt som var hardt arbeid. Hva jeg har slitt oppe på den gården når jeg tenker på det! (Det er) et under at jeg ikke fikk noe men av det.

Amdam: Nei, tvert imot – har jeg nær sagt – ser det ut til! [Latter.]

Tanner: For eksempel om sommeren i slåtten. Far gjødslet gården med flytende gjødsel over gressmarkene og brakte en høyavling meget over det alminnelige. Og så skulle vi slå det med ljå. Jeg var en 10-12-års gutt, og mindre enn det òg, da jeg begynte. (Jeg) hadde en ljå og ville være just så god som de andre, som gikk foran. Så dreiv jeg på og slo og fulgte med. De fortalte meg jeg skulle ta smale skårer, men det ble nå så som så med det. Så fulgte jeg med. Og jeg var så sår over her at jeg kunne neppe stå klærne på meg. Da det var tørt, måtte vi snu det, rake det, sette det i såter, spre det utover og kanskje rake det igjen. En sommer hadde vi såter stående der for seks uker på grunn av regn. Da vi så endelig fikk det tørt, skulle vi lesse det opp på høyvogna og kjøre det inn. Da vi hadde fått det inn i løa, så var det å ta det ut av lasset og hive det over en tverrbjelke og inn i stålet, som vi kalte det. Og slet mer der! Det var veien – vi hadde et arbeid. Vi hadde en torvmyr oppe på Skardet hvor vi tok torv. Så måtte vi opp der om sommeren og reise torvet. Og jeg vet at (jeg) mer enn én gang gikk ifra Cecilienfryd og opp til Skardet om morgenen, reiste torv hele dagen og gikk hjem igjen om kvelden – som en guttunge. Så det var ikke så lettvint!

Amdam: Fikk dere, har jeg nær sagt, noen slags lønn?

Tanner: Å nei, da! Det var ikke tale om i de dager. Vi var barn, og derfor var det vår plikt å gjøre det, og noe slikt som en håndskilling visste vi ikke om. Somme tider hadde jeg anledning til å skysse. Det var spørsmål om hesteskyss utover til Kringstad, og somme tider innover til Strande. Da kunne jeg få en drikkeskilling, og da syntes jeg jeg var forferdelig rik! Forholdene var små.

Parelius: Deres far drev vel den eiendommen ganske godt opp, ikke sant?

Tanner: Han drev den svært opp! – og det var det som skaffet meg arbeid. Alle de grøfter vi har tatt nedpå de flatene der! Vi grøftet den myra, satte den til med rør og med stein rundt om og fylte oppå. Jeg tror ikke det er mer enn kanskje 12-14 fot imellom hver grøft. (Vi) ledet dem ut i kanalen, som går tvers over der. Ja, det var arbeid! Du store tid! Men han fikk gården frem. På den lille gården hadde han jo hest, ti-tolv sauer og en åtte-ti kuer. To og tre av dem fødde han hjemme hele året, og det på en liten gård på en seksti mål. Og det måtte vel være en fem-seks mål som var skogmark der uti …

Parelius: Hvordan hang det sammen at han egentlig kom til Norge, kom til Molde?

Tanner: Han var utdannet meierist. Og så så han et avertissement fra Furland på Vestnes. De ville ha en meierist. Så ansøkte han og ble antatt, og så kom han til Furland – og der begynte han. Etter en stund bestemte han seg (for) å bygsle Leirgrovvik. Så ble han gift, og så ble han nordmann. I sinn og skinn ble han en god nordmann! Han glemte naturligvis aldri Sveits, men han ble en god nordmann. Det er ikke alle ting jeg vil si er rosverdig, men han ble en god nordmann, det kan jeg si.

Amdam: Ja, det var interessant! Men De sa at forholdene var små. Jeg vet ikke om De husker hvordan det var med levesettet i hjemmet i den tiden.

Tanner: Å, det var litt av hvert! Grøt var en stadig kost. Som regel var det grøt til frokost, og så kunne det være noe annet til middag – fisk eller sild. Kjøtt var det også innimellom. Om ettermiddagen – (klokka) fire – var det litt kaffe, og så var det kveldsmaten ved åttetiden.

Amdam: Dere hadde norsk matskikk?

Tanner: Ja, den var aldeles norsk! Alle ting i huset … Nei, jeg vil ikke si det, men huset ble for en stor del (drevet) etter norsk mønster.

Amdam: De nevnte skoletiden hos Christophersen. Jeg vet ikke om De husker noen spesielle ting fra undervisningen, hvordan den var drevet i den tiden?

Tanner: Nei, det husker jeg ikke! Det var nå regning, skrivning og norsk, litt norsk grammatikk og lesning – det var omtrent dét vi fikk lære på den forberedelsesskolen. Da vi hadde norsk – det var nå kanskje litt bortom oss, over de unge barn han hadde – men han kunne begynne å deklamere. Så hadde han hadde en evne til å ta oss fangen. «Mens Nordhavet bruser» har vært i tankene mine nettopp på grunn av det.

Parelius: Han var jo en ungdomsvenn av Henrik Wergeland, forteller Ragnvald Christoffersen i noen barndomserindringer han har skrevet. (Christophersen) kom ikke innpå sånne ting?

Tanner: Nå, det visste vi naturligvis ikke!

Amdam: Det var altså denne, skal vi si nasjonale litteraturen han først og fremst var opptatt av?

Tanner: Ja! Og skildringer av naturen. Det var han sterkt interessert i, og det ga han oss. Det var verdifullt! Vi forsto det ikke den gang, men jeg har sett det siden. Det var verdifullt. Han plantet noe inni oss.

Parelius: Så De minnes ham med glede, som lærer?

Tanner: Ja, jeg minnes ham med glede! Jeg kan ikke si at det er alle jeg minnes med glede, men ham minnes jeg med glede.

Amdam: Men så kom De altså på den høyere skolen, [8] og det var i Brinchmanns [9] tid?

Tanner: Ja, det var dét!

Amdam: Kan De huske Brinchmann?

Tanner: Kan jeg huske ham? Jeg husker ham for meget. Og jeg vil helst ikke la det gå inn på (lydbåndet).

Parelius: Det kan vi jo ta ut. Vi kan jo etterpå konferere om det. De kan jo få anledning til å …

Amdam: Vi kan kutte ut det, ja!

Parelius: Jeg har også hørt både-og om Brinchmann, nemlig.

Tanner: Mine minner om Brinchmann er ikke tiltalende.

Parelius: Vi kan nevne der, for å vise at det ikke er noe isolert, at Claus Møller [10] også har skrevet sine erindringer fra skoletiden og der gitt et bilde av Brinchmann fra en side som vi kanskje har hørt mindre om.

Amdam: Det der interesserer meg sterkt. Vi kan se bort ifra det der [lydbåndet]. De har kanskje hørt historien om at Bjørnson hadde en kontrovers med en lærer i 1849, hvilket førte til at han brøt over tvers med skolen og forlot Molde – heter det i tradisjonen. Det er ingenting i skolens papirer som tyder på at dette har skjedd, men i tilfelle så har det altså skullet være med senere rektor Brinchmann. De kan altså tenke Dem at det lett kunne bli kontrovers der?

Tanner: Å, det kan jeg godt tenke meg! Jeg husker for eksempel når en skolegutt hadde forbrutt seg – det var naturligvis bare gutter i førstningen – ja, så skulle han ha pedelljuling! Så ble vi stilt opp, første gymnastikkavdeling. Da vi var ferdige i vår halvtime, ble vi holdt tilbake og holdt på geledd. Så kom den annen avdeling og ble stilt opp – på geledd. Og så skulle vi alltid synge «Lover Den Herre Den mektige konge med ære» til rektor kom. Det var en bevisst, spesiell anledning. Da vi hadde sunget den, trådte rektor frem og holdt en tale om at én hadde forbrutt seg, det alvorlige ved situasjonen – og nå ville synderen få det som han fortjente. Så kalte han den synderen frem. Og så sto Ola pedell [11] der med bambusrøret. Så sier (Brinchmann) til Ola pedell: «Pedell, gjør Deres plikt!» Så kommer han frem, tar den gutten i ene armen og begynner å bruke bambusrøret på leggene og oppover. Og der står vi og ser på det. Til skrekk og advarsel, formoder jeg. Og disse opplevelser – og det var mange av dem …!

Parelius: Det stemmer med det Claus Møller har skrevet i sine erindringer – at (Brinchmann) var svær til å bruke spanskrøret. Jeg har nevnt det så vidt i Bastian Dahl: «Jeg skyldes disse opplysningene gjennom …»

Amdam: Jeg har lyst til å skyte inn her – det gjør at jeg sannsynligvis kommer til å revidere opplysninger som jeg har innhentet fra Brinchmanns familie. Det skal man selvfølgelig være forsiktig (med) å bygge på.

Tanner: Jeg så den skildringen av Brinchmann som var i Molde høgre skoles beretning, og den var ikke hva jeg visste.

Parelius: Det er vel for så vidt bare én side, kan man si. For det er vel på det rene at han var en meget interessert skolemann …

Tanner: Det var han!

Parelius:som gjorde meget når det gjaldt å utvikle elevenes aktivitet.

Tanner: Å ja, det var han! Men ellers …

Parelius: Jeg har hørt også dette … Ikke så detaljert, da.

Tanner: Og den innflytelse det hadde på nervene mine å stå og se på det der gang etter gang! Det var aldeles uhyggelig!

Parelius: Jeg hørte Claus Møller fortelle en gang om «denne fordømte guttepiskeren». Det var en av årsakene til at Claus Møllers erindringer er blitt supprimert. Jeg har det fra Hans Christian Parelius, som har lest det.

Amdam: De eksisterer ikke lenger, altså?

Parelius: Det vet man ikke sikkert, Rolf Møller [12] sitter vel på dem. For Claus Møller har skrevet om sine skoledager og også tegnet for så vidt det samme bildet. Jeg har ikke lest det selv, har ikke hørt det detaljert, men hørt at (Brinchmann) var svær til å bruke spanskrøret.

Tanner: Men si meg … Vi er ikke ferdig med dét enda? Det var en skolegutt, Johan Abel. [13] Han var fra Nordland. Nokså stor. Så fikk vi en vikarlærer, tenker det var Olsen … [14]

Amdam: Denne Ohlsen-familien som bodde utenfor der.

Parelius: Å ja, konsul Ohlsen!

Tanner:Og så hadde han skjegg. Abel var en vittig skøyer, of course. Da han fikk se ham komme inn, så hvisket han til sidemannen sin: «Kor brennande lik han e en geitbukk, du!» [Latter.] Og det gikk rundt klassen, naturligvis – hele timen, fra den ene til den andre. (Den) stakkars læreren kunne ikke få tak på klassen, naturligvis. Han forsto at det var noe som holdt på, han skjønte at det kom ifra Abel. Da timen var over, så sa han til Abel at han skulle komme opp med karakterboken. (Så) sa Abel: «Jeg har ikke vært hørt.» «Jo, du skal ha for oppførsel!» (Så) sa Abel at «Jeg ha’kke gjort noe som jeg skal ha oppførselskarakter for.» Så tapte læreren sin besinnelse, kom bort og begynte å ørefike Abel. Abel sto med bøkene under armen, og så falt en del av bøkene ned i gulvet. Abel ble sint; og da læreren snudde seg, tok han resten av bøkene og sendte dem i nakken på læreren. Så rente læreren inn til Brinchmann. Og så kom Brinchmann med spanskrøret. Så begynte han, hvor som helst han traff ham – over hodet og hvor som helst det var. Så da han var ferdig med gutten, måtte han gå ut i gården til vannkranen og vaske blod av seg.

Amdam: De sier ikke det?

Tanner: Han var nokså nær på å bli avsatt den gangen, for kaptein Siewers [15] – de hadde en kaptein Siewers der – han gjorde noe med det, klaget. Og det var noe fra departementets side som var gjort, men jeg husker ikke detaljene. Det er Brinchmann som jeg erindrer ham.

Parelius: Og dette så De selv, ja?

(Tanner: Ja!)

Amdam: Ja, dette her var ganske interessante opplysninger, fordi at … Men det som interesserer meg, for å komme tilbake til Bjørnson, var at det ble oppgitt av en venn av Bjørnson, anonymt – det kan jo skyldes nettopp disse forholdene her – at han forlangte at Bjørnson skulle «gå under åket». Dette har man snakket litt om, hva dét skulle bety at Brinchmann hadde forlangt at han skulle «gå under åket». De kan ikke huske at det uttrykket ble brukt? Straffen skulle i tilfelle være at han måtte gå under lærerens stokk fra et klasserom inn i et annet. Det synes jeg høres ut til å være svært mild straff, i tilfelle.

Parelius: (I) forhold til den Abel fikk, så!

Amdam: Ja, det må man si! En skulle helst tro at det har vært en noe strengere avstraffelse, men det spørs om Bjørnson – hvis han har vært utsatt for en så streng …

Parelius:overhodet ville …

Tanner: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det svever i meg noe om noe slikt, men jeg hadde aldri noen erfaring av det – slik som å gå under åket – fra det første jeg kom der.

Amdam: De synes å ha en erindring om det?

Tanner: (Jeg) synes å ha en erindring om at det var noe slikt; men jeg kan ikke detaljer, for jeg var jo så liten da jeg begynte.

Parelius: Men en sånn straff var iallfall ikke noe som forekom i Deres skoletid?

Tanner: Nei, ikke som jeg kan erindre.

Amdam: Det her var meget interessant, synes jeg. Brinchmanns rektortid blir jo gjerne bedømt som en storhetstid for Molde høgre skole, men medaljen hadde sin bakside?

Tanner: Ja, den hadde sin bakside!

Parelius: Traff De noen gang Olaus Fjørtoft, [16] som gikk på skolen her? Han gikk i Kristofer Kristofersens klasse.

Tanner: Nei! Det var før mine dager.

Amdam: Ja, det er jo påtakelig at også han ble drevet fra skolen! [17]

Parelius: Men De hørte ikke noe om ham i skoletiden?

Tanner: Nei, ikke som jeg kan erindre!

Parelius: (Husker De) kanskje andre lærere?

Amdam: Andre av de lærerne som var der, eller elever?

Tanner: Å ja, det kunne jo bli forskjellige lærere. Vi hadde Schneider [18] og – hva var det den religionslæreren vi hadde … adjunkt Sommerschield! [19] Vi kalte ham «Suppen». Og disiplinen – of coursei hans klasse, den var under null. Så det behøver jeg ikke å fortelle dere om. Dere kjenner dét. (Det var) allslags affærer.

Amdam: Hvordan var han som lærer for øvrig?

Tanner: Å, det ble ikke så mye til, det ble ikke så mye vi fikk. Han mente det vel.

Amdam: Han var snill, altså?

Tanner: Snill var han. De misbrukte det, og han maktet ikke å være snill og samtidig holde riktig disiplin.

Parelius: Adjunkt Palle Dørum, [20] husker De ham? Var han i Deres tid?

Tanner: Dørum? Nei! Vi hadde Kleven, [21] Schneider (og) løytnant Hansen. [22]

Parelius: Hvordan var Schneider som lærer?

Tanner: God! (Han) sa ikke mange ord, hadde ingen bryderi med disiplinen – god lærer! Litt streng, kanskje – jeg vet ikke – men han var en god lærer.

Amdam: Jeg kom også til å tenke på skolelærer Jacobsen eller Jacobsøn. [23] Kan De huske ham? Han var nemlig min mors fadder.

Tanner: Jacobsen, det var folkeskolen?

Amdam: Ja. Da kommer vi tilbake til folkeskolen.

Parelius: Andreas Jacobsen, ja! Han uti Fræna.

Tanner: Ja, jeg erindrer ham. En hedersmann, en hedersmann!

Amdam: Ja, (jeg) har inntrykk av det.

Tanner: Ja, han var en hedersmann!

Amdam: Saken er den at skolelærer Jacobsen kommer også inn i Bjørnson-bildet, for å si det slik. Bjørnson skrev Et stygt Barndomsminde om en henrettelse, den siste henrettelse i Romsdal – halshogging – der skolelæreren, som har vært Jacobsen, heller ikke spiller noen synderlig … Uten å være noen fremtredende, dårlig rolle, så må man kunne si at heller ikke det er noen smigrende omtale. Men De husker han som en hedersmann?

Tanner: Ja, det var vårt inntrykk at han var en hedersmann.

Amdam: Jo, det har jeg fått inntrykk av ved å høre gamle fru Schelderup, en gammel Molde-dame. Hun gir ham godt skussmål, altså.

Tanner: Han var en av de gamle kristne her på den tid.

Amdam: Ja, nettopp, jeg har inntrykk av det.

Parelius: Så rektor sto faktisk i en særstilling når det gjaldt strenghet og behandling av elevene?

Tanner: Å, ja, han var så snarsint! Det var ikke mye mellom at han ble sint og at han brukte spanskrøret. På en eller annen måte kom jeg aldri i berøring med det, men jeg fikk nok av det på annen måte. Å, vi satt der i den klassen, så ham gå med spanskrøret over Johan Abel og så Johan Abel gå ut og vaske seg! Jeg skal aldri glemme det! Det sitter i meg som noe ondt!

Parelius: Hvor gammel var gutten da, omtrent?

Tanner: Gutten? Han var litt eldre enn oss. Det var i fjerde middelklasse.

Parelius: 15-16 år?

Tanner: Ja, omtrent det! Han var ikke mer.

Amdam: Si meg, gikk Scharffenberg [24] på skolen samtidig (med Dem)?

Tanner: Ja, i gymnasiet. Vi var samtidig. Jeg var et år eldre enn Johan Scharffenberg.

Parelius: (Det ville være) morsomt å høre litt om ham.

Tanner: Han var en dyktig student, naturligvis! Meget dyktig student! Tja, jeg vet ikke hva mer jeg skal godt si om ham. Han var ikke nettopp sosial, som vi kaller det – en som samlet studentene rundt seg.

Amdam: Nei! Det kan vel ha sin forklaring. Han var først og fremst boklig interessert. Han ble jo preseterist. På den tiden ble dere også bare dimittert, og reiste så inn til Oslo for å avlegge artiumsprøve – gjorde dere det?

Tanner: Nei da, (den) ble avlagt her. Ett år i Kristiansund, ett år her og ett år i Ålesund. Det sirklet rundt. Det året jeg tok artium, så avla vi den i Ålesund. [25]

Amdam: Nå, det var på den måten!

Tanner:et avbrudd?

Parelius: Skal vi ta å spørre om adjunkt Owren? [26]

Tanner: Å ja, adjunkt Owren!

Parelius: Vi tar nemlig lærernavn fra Kristofersen. Kristofersen har jo skrevet i sin bok Paa ForpostSå har han den første del, den skildrer skoletiden i Molde. Og der, under dekknavn, opptrer da både Sommerschield, Dørum, Owren, Brinchmann, forfatteren Kristofersen selv og Olaus Fjørtoft – de elevene. Han skildrer den episoden da Olaus Fjørtoft blir fordrevet fra skolen. Så da kommer vi inn på Owren – (kunne være) morsomt å høre litt om ham.

Amdam: (Det) kan man jo også si går i samme retning i forhold til Brinchmann. Det var jo Brinchmann som var drivkraften der òg.

Tanner: Her skal De få også et typisk bilde. Jeg bør ikke si nettopp typisk, men iallfall noe som ikke var så aldeles uhørt. Vi hadde en klubb i byen – onsdagskvelds formoder jeg det var, så vidt jeg kan erindre, men det er nå ikke så farlig. Owren var medlem. Der hadde de det fritt, smakte på ølet og smakte kanskje på det som sterkere var. Så en dag, vi hadde første time og annen time. Det var bare første time det der hendte. Han kom, og det luktet – jeg satt like foran ham – noe rent fælt av sterke saker. Han greide det til den halve timen var gått, så spratt han opp av stolen, ut gjennom døren og ut gjennom utgangen. Han kom seg ikke helt over trappen utenfor, så det kom ut av ham og gikk utover relingen – utover gelenderet.

Amdam: Det husker De?

Tanner: Ja, jeg skal si jeg husker det! For i frikvarteret etterpå fikk skolen greie på dette der, og så samlet de seg baki der og hylte i vilden sky! – som skolegutter ville gjøre, naturligvis. Så de minnene der …

Amdam: De sitter godt!

Tanner:de er noe blandede saker.

Amdam: Men hvordan var han som lærer, Owren?

Tanner: Å, nokså bra!

Amdam: Han er også en av de kilder som Christen Collin [27] brukte da han skulle forsøke å rekonstruere Bjørnsons skoletid her.

Tanner: Det vet jeg ikke.

Amdam: Nei. Tror De at Owren var en pålitelig kilde, var han svært fantasifull?

Tanner: Nei, jeg vil ikke si han var svært fantasifull! Jeg tror han var en nokså pålitelig kilde hva historiske ting angår.

Amdam: De tror det?

Tanner: Ja, det tror jeg! Vi hadde ham jo både i gresk og latin. Nei, ikke så mye i gresk, men i latin. Vi hadde Brinchmann i gresk.

Amdam: Når vi kommer tilbake til Brinchmann som lærer: Hva greide han å gjøre ut av et klassisk fag?

Tanner: Pugge det inn i oss!

Amdam: Det var pugg?

Tanner: Det var pugg. Det ble ikke levende.

Amdam: Det vil De si?

Tanner: Det er mitt …

Amdam: Så noen virkelig, skal vi si opplevelse av klassisiteten, det fikk De ikke?

Tanner: Nei! Å, det var så fremmed for oss som mannen i månen!

Amdam: De sier det?

Tanner: Ja, det sier jeg!

Amdam: Det var interessant.

Tanner: Det var mitt inntrykk, og jeg var nokså moden da jeg kom tilbake til gymnasiet og begynte med gresk.

Amdam: Sånn som Sommerschield, da? Én ting var at disiplinen var dårlig, men … Hvilke fag var det han hadde, forresten?

Tanner: Religion.

Amdam: Og han greide ikke å gjøre det …?

Tanner: Å, nå, det ble ikke noe levende! Det var ikke noe som grep oss. Han maktet ikke det. Men han var snill.

Amdam: De vil ikke betegne disse lærerne som noe utenom det vanlige på noen måte?

Tanner: Nei, unntatt Schneider! Og så hadde vi en historielærer som var en gammel ungkar. Nei, nå kan jeg ikke huske …!

Parelius: Hvem var det?

Amdam: Slike navn som Smith? Nei, han var ikke lærer i den tiden. Og Horn var reist – Horn var også blitt borte.

Tanner: Det var en adjunkt, trur jeg. Han var historielærer, nokså bra. Kleven!

Parelius: Kleven, ja!

Tanner: Det var ikke han jeg tenkte på, men Kleven gjorde oss interessert i litteratur! Han var en stille, taus mann ofte, men han kunne gjøre (det) levende!

Amdam: Men han hører en … Nokså ung mann, det?

Tanner: Ja, han var nokså ung. Han minnes jeg som en av mine gode lærere. Så hadde vi den unge Brinchmann. [28]

Parelius: Brinchmanns …

Tanner: Sønn. (Han) kom der som lærer. Og det gikk galt, med meg iallfall. Han ble lærer i fjerde middel, der hvor vi begynte latin. Og på en eller annen måte fikk jeg ikke greie på begynnelsesgrunnene. Han maktet ikke å hjelpe meg til å få begynnelsesgrunnene. Det var naturligvis bare til å ta oss alle sammen i en flokk, og jeg var aldri i stand til å komme opp igjen – få tak i latinen. Nettopp fordi at den undervisningen ga meg det … Ja, det var min skyld! Jeg er villig til å ta skylden på meg selv, men jeg fikk ikke noe – fikk ikke det jeg skulle ha. Etter den (tid har) jeg aldri likt latin.

Amdam: Det var altså rett og slett pugg?

Tanner: Rett og slett pugg! Og ikke nettopp så god forklaring heller at vi unge guttene, umodne, kunne få tak i det.

Amdam: Men De nevnte at De ble interessert i litteratur. Hvilke muligheter var det på skolen til å få låne litteratur, og ellers i byen? Kan De huske om det var noen livlig lånevirksomhet blant elevene?

Tanner: Ikke på middelskolen.

Amdam: Ikke det?

Tanner: Jeg husker ikke.

Amdam: Det var et disippelbibliotek der. Kan De huske om det ble brukt noe særlig?

Tanner: Nei, jeg kan ikke huske det! Min oppmerksomhet ble iallfall ikke ledet, het det, så at jeg … Jeg lånte bøker i Molde, men det var indianerhistorier som var skrevet i Oslo! [Ler.]

Amdam: Ja, nettopp. Men derimot så husker De at byens øvrige bibliotek kanskje ble brukt?

Tanner: Ja, det husker jeg, at dét ble brukt av folk.

Amdam: De kan ikke huske spesielt hvilke biblioteker som var i funksjon og som virkelig ble brukt? Nei.

Tanner: Nei, det kan jeg ikke!

Parelius: Bare for å gå litt tilbake til Owren igjen, siden De nevnte dette med «dagen derpå»: Her har Bastian Dahl [29] skrevet om denne russefesten i Molde i 1886. Det var første gang det ble holdt russefest i Molde, hvor da alle byens akademikere var til stede. Og der gikk det livlig for seg. Det ble sagt at Owren holdt tretten taler og «spyede den 14de ud af Vinduet». Det sikter vel til den episoden der?

Tanner: Å ja! Vi skolegutter gikk bak dem i gaten, og de slingret.

Parelius: Ja, det er nok den!

Amdam: Å, det gikk nokså livlig for seg!

Tanner: Ja, nokså gemyttlig eller hva De vil kalle det; jeg vet ikke!

Amdam: Nå går spørsmålene mine nokså mye i rent personlig (retning). Jeg har vært interessert blant annet i Nini Roll Ankers far. Jeg har det fått inntrykk at det var en betydelig sorenskriver. Jeg vet ikke om De kan huske noe om sorenskriver Roll? [30]

Tanner: Jo, jeg kan huske litt. Han var en rolig, sindig mann som det sto respekt av. Han hadde tillit. Så vidt jeg forsto, var der ikke … Jeg vet min far en gang kom litt i uenighet med ham, men det betyr ikke at det var noe galt med sorenskriver Roll. Det kunne godt hende at min far i sin hissighet tok den vrange side også. Så jeg har bare gode minner om alt jeg har hørt om sorenskriver Roll.

Amdam: Han var dypt religiøs, så vidt jeg har forstått.

Tanner: Ja, det var han! Og sønnen også. Hva var hans navn? Det husker jeg ikke.

Amdam: Ja, hva het han for noe? Det husker ikke jeg heller.

Tanner: Han døde visst som ung mann.

Amdam: Ja, det stemmer.

Tanner: Men han var en flink student, det husker jeg. Og det sto respekt av den familien som en riktig bra familie – kristen, bra familie i byen!

Amdam: Ja, (jeg) har fått inntrykk av det.

Parelius: (Jeg) tenkte å spørre et øyeblikk: Husker De Bastian Dahl, sønn av N. P. Dahl? [31]

Tanner: Ja, hva vil De vite om ham?

Parelius: Har De noe inntrykk, husker De han, noe personlig?

Tanner: Var han ikke hva vi kaller homoseksuell?

Parelius: Jo, det vet jeg! Han tok vel artium i Molde i 1868.

Tanner: Jeg husker en gang han stanset meg. Jeg husker (ikke) hva vi talte om, men han rakte meg hånden etterpå. Den handen føltes så … ubehagelig.

Amdam: Det var jo en tragedie, det der. Han var jo en usedvanlig dyktig

Parelius: Velutstyrt mann, intellektuelt.

Tanner: Dyktig? Jeg skal si han var dyktig! Men monnet aldri til noen ting, på grunn av …

Amdam: Nei. Han har spilt en betydelig rolle – må man si – i byens historie, for så vidt. Men det var det tragiske, på én måte.

Tanner: Spilte han (en) rolle i byen, Bastian?

Amdam: Ja, med sin … Vi kan jo si det på den måten at for det første var han en fremragende latiner.

Tanner: Ja, han var begavet og (tok) gode eksamener!

Parelius: Så har han jo skrevet denne reisehåndboken, Molde og Romsdal, som er et utmerket arbeid.

Tanner: Å jo! Skrev han den?

Parelius: Den har han skrevet, ja.

Amdam: Det er et glimrende arbeid, altså!

Tanner: Ja, Molde og …! Jeg har den.

Parelius: Kjenner dere Molde og Romsdalen? Den blå.

Tanner: Å, nå! Den har jeg kanskje ikke.

Parelius: Ikke Schneider, altså!

Tanner: Men allikevel, jeg har en …

Parelius: Den lille blå.

Tanner: Å ja!

Amdam: Han har gjort et glimrende samlerarbeid der, kan man si. Grundig og …

Tanner: Så! Det var godt å høre.

Amdam: Jo da, man må jo si at i all sin … Ja, jeg vet ikke hvordan det artet seg, men det var alminnelig kjent det at han var homoseksuell?

Tanner: Alminnelig kjent.

Parelius: Men ga det seg noe utslag her i Molde?

Tanner: Det vet jeg ikke, det kan jeg ikke si. Jeg vet ikke enten jeg hadde hørt noe om det, men jeg fikk en følelse av noe så klissent gjennom det håndtrykket.

Parelius: For vi har jo mange vitnesbyrd om at han var meget avholdt.

Amdam: Jaha?

Tanner: Jaså?

Amdam: Han var vel det man kaller snill, og så videre sånn. Det var han vel.

Tanner: Ja, det kan godt være. Jeg kom ikke nær ham nok. Men det var dét inntrykket, det var den ene gangen som jeg kan huske at jeg kom i personlig berøring med ham. Og jeg var jo bare en …

Parelius: Han og Kristofersen var jo jevnaldrende.

Tanner: Ja, de var jo så mye eldre!

Amdam: De var altså her for eksempel sommeren 1885. Men De kan ikke huske det at Henrik Ibsen var her den sommeren?

Tanner: Jo, jeg kan huske det, men … Jeg så ham spasere på brygga ute ved Alexandra, [32] frem og tilbake, og nedi … grunnen …

Amdam: I sjøen der …

Tanner: I sjøen, ja. Og gikk frem og tilbake oppe på bryggen og nedi bryggen. Jeg husker dét.

Amdam: Han må altså svært ofte ha gått der, for det er nokså mange som husker akkurat det, at han holdt seg svært mye nede ved sjøkanten. Ellers kan De ikke huske noe spesielt fra …?

Tanner: Nei.

Parelius: Maleren Hans Gude var jo her den samme sommer, 1885.

Tanner: Hvem?

Parelius: Maleren Hans Gude.

Tanner: Å jaså? Det gjorde ikke noe inntrykk på oss.

Amdam: Men derimot var prinsen av Wales og Gladstone her også.

Tanner: Å, Gladstone, ja! Det husker vi.

Amdam: Det husker De?

Tanner: Ja! [Ler.]

Amdam: De nevnte det at De enkelte ganger hadde skyss, hesteskyss. Var det for turister?

Tanner: Somme tider, og somme tider for andre folk som trengte å komme seg frem. Ut til Fræna, Strande og Kringstad. Det var ruten som vi hadde å gå etter.

Amdam: Så De husker Molde som den gamle turistby?

Tanner: Ja, det husker jeg! Det var ikke så lite, særlig sjøveien!

Parelius: For å bry Dem med et mer personlig spørsmål: Husker De min slektning Rasmus Parelius, som hadde Leirgrovvik?

Tanner: Bare på avstand, for jeg var aldri på Leirgrovvik etter vi flyttet. De ser: Den selskapelige omgang var – iallfall så vidt som jeg kan erindre fra min familie – null. Og så hadde vi ikke anledning til å lære å kjenne disse (på) Retiro, Lubbenes, Leirgrovvik, Årønes og Årø. Dét var hva vi på engelsk sier the upper crust. Og så hadde vi andre ikke så mye å …

Amdam: Der kommer vi da inn på ledende menn i Molde, og da kommer man antagelig ikke utenom gamle Hans Thiis Møller. [33]

Tanner: Nei, det gjør man visst ikke!

Amdam: Hva vil De si om hans posisjon?

Tanner: En interessant personlighet. En stor, svær kar, husker jeg ikke feil.

Amdam: Jo da, det stemmer!

Tanner: Og (han) hadde bevissthet om sin stilling! Det gikk et ord etter ham. Det var en han tok ut og viste (om), en reisende. «Alt det du ser e mitt,» sa han. [Ler.]

Amdam: Jeg har hørt at dette sa han til den tyske keiser Wilhelm.

Tanner: Det tør jeg ikke si. Det er mulig, og det er ikke mulig.

Amdam: Han har vært en betydelig mann i byens historie.

Tanner: Han var en betydelig mann!

Amdam: Har De noe inntrykk av hvilken personlighet han var, dypere menneskelig sett?

Tanner: Nei, ikke noe som jeg kan si.

Amdam: Han var streng, det har jeg inntrykk av.

Tanner: Ja!

Amdam: Min mor kan også huske gamle Hans Thiis Møller, at han var streng og sterk!

Tanner: Nei, jeg kan ikke det.

Parelius: En mann som oberstløytnant Ziegler, [34] husker De ham?

Tanner: Ja! Bodde ikke han en gang sammen med en annen kaptein ute på Bergstykket, [35] det gamle Bergstykket ovenfor Lillevik? Det var to kapteiner som bodde ute der et år eller to, hva det nå var. De var ikke gifte noen av dem, den gangen.

Parelius: Ziegler kom ugift her, ja! Ziegler kom her i 78 eller 79 og ble gift med en datter av Onsum [36] på Veblungsnes.

Tanner: Og så var det en annen kaptein – (et) kort navn. Jeg har holdt på å gravd i min erindring for å se om jeg kan få tak i det, men jeg kan ikke.

Parelius: De har ikke noen spesiell erindring om Ziegler? Kjente De ham?

Tanner: Nei, ikke noen spesiell erindring.

Parelius: Hatt ham som tegnelærer, eller …?

Tanner: Nei. … Ja, kanskje jeg hadde ham til tegnelærer i aftenskolen.

Parelius: Der var han tegnelærer!

Amdam: Ja, det stemmer nok! Det stemmer helt!

Tanner: Ja, jeg tror det. Men ellers har jeg ikke noe inntrykk av ham. Det var bare det at alle ting var så støtt, så bene linjer, alle ting så systematisk! Og da jeg skulle prøve det der, så måtte jeg prøve med en linjal – og enda så gikk det ikke så godt.

Amdam: Men for å komme tilbake til noe som (en) må si er interessant, og som dokumenter aldri kan fastslå. Det er de sosiale tilstander i Molde den gangen. Hvordan følelsen var, De nevnte noe om det.

Parelius: I de forskjellige lag.

Tanner: Det var jo en embetsmannsby, ser De! Og i en embetsmannsby, der settes tonen av embetsmennene. Så det var nokså stor avstand mellom the upper crust og oss småfolk. Ja, det var det!

Amdam: Så byen var altså noe stiv i tonen?

Tanner: Å ja, litt i den the upper crust. Men vi ungdommene laget en tone for oss selv, naturligvis, som de alltid gjør.

Amdam: Men hadde De følelsen av at de som dirigerte byens liv la et slags bånd på byen, og at det ble noe konvensjonelt?

Tanner: Ja, jeg hadde (en) følelse av at de la bånd på byen, så at forretningstiltak var liksom holdt nede. Ikke forsettlig, men på grunn av den atmosfære som rådet – embetsatmosfæren. Det var embetsstillingene som naturligvis var kronen på verket.

Parelius: Men en mann som kjøpmann N. P. Dahl, han gjorde seg vel sikkert gjeldende i disse høyere lag?

Tanner: Ja! Men hør: Disse få forretningsmenn som hadde arbeidet seg opp og som hadde en sosial stilling på grunn av sin forretning og på grunn av sin finansielle fremståenhet, de ferdedes iblant dem.

Parelius: Var det også blant barn og ungdom noen sånn tydelig lagdeling?

Tanner: Å nei, det var ikke noe skille der å snakke om!

Amdam: Blant elevene var det jo også landsungdom som kom inn.

Tanner: Å ja, det var det!

Amdam: Ble det noe slags gruppedannelse?

Tanner: Nei, det var det ikke på skolen!

Parelius: Landsungdommen var vel for en stor del sønner av embetsmenn på landet?

Tanner: Delvis, og noen av oss var bønderHans Møller [37] fra Kvam og jeg … Det var ikke så svært mange av oss, men vi var noen stykker.

Amdam: Kan De huske om det var noen av elevene ved skolen som for eksempel var prestesønner? Ble de da betraktet som tilhørende embetsstanden, eller gikk de inn blant elevene?

Tanner: (De) gikk inn blant elevene. Jeg kan ikke erindre noen forskjell.

Amdam: dypt gikk altså ikke forskjellen?

Tanner: Nei! Det kunne vel være lite grann at de valgte sine venner. Jeg for min del, for eksempel – (som) bodde utenfor byen der – var ikke inne i klikkene. Men det kom vel like så mye av at jeg bodde oppe der som at jeg var en bondesønn. Så jeg gjorde ikke regning … Ja, jeg følte naturligvis at jeg var en bondegutt, at jeg ikke riktig tilhørte der, men jeg tror ikke at de som var i den gruppen følte seg særskilt over oss. Jeg tror de var nokså folkelige.

Amdam: Bjørnson fortalte til Collin at han syntes tonen i Molde var stivat de var nokså overlegne, moldenserne.

Tanner: Ja, det kan være moldenserne som en type på grunn av embetsatmosfæren her. Men vi som gikk på skolen der, vi – som vi sier «over der» [38]we got along with them – very well.

Amdam: Kan De huske at De har lest Fiskerjenten av Bjørnson?

Tanner: Ja, jeg har lest den.

Amdam: Tror De at det bildet han der gir er nokså dekkende for tilstandene i Molde for hundre år siden?

Tanner: Tja, jeg vet ikke!

Parelius: Så De Bjørnson under noen av hans besøk i Molde?

Tanner: Ja! Jeg så ham. Han kom mens jeg var på skolen en gang og talte til oss i gymnastikklokalet og fortalte eventyr. Et av eventyrene var Den sjuende far i huset. Og jeg husker enda hvor han fortalte det slik at det … – vi var spill levende! [Ler.]

Amdam: Ja. Var dette på folkeskolen?

Tanner: Nei, det var på latinskolen!

Amdam: Og det må da ha vært …

Parelius: (Jeg) forsto det sånn at Tanner gikk fra denne Christophersens privatskole over på den høyere skole. De har gått på folkeskolen?

Amdam: Nei, nettopp, det ble privatskole først! Jeg kalte dét for en folkeskole. (Det var) forberedelsesskole dét, da!

Parelius: Aftenskolen, som det het, med folkeskolen (som) noe tilsvarende.

Tanner: Det var en privatskole, hvor vi betalte.

Amdam: Men kan dette ha vært så tidlig som i 82? Ja, da var nemlig Bjørnson i Molde – 1882.

Tanner: Ja, det kan ha vært så tidlig. Det kan godt ha vært da.

Parelius: Var han ikke her i 79 også?

Amdam: 77.

Tanner: 82 – 65, 75 og sju – det er 17 … Ja …!

Amdam: At De var 17 år?

Tanner: Kan hende det var før den tid!

Amdam: Hvis det var før den tid, så måtte det ha vært så tidlig som 77, da De var 12 år.

Tanner: Ja, dét stemmer bedre.

Amdam: Da var han nemlig her. [39] Han hadde en opplesning som han ga til inntekt for sin gamle, skal vi si … Det var hun som var hushjelp ute i madame Abelseths [40] hus, der ute hvor De bor nå – Alexandra. Hun var da blitt dårlig og fattig. Bjørnson var forresten også meget fattig, han hadde kjøpt Aulestad, men likevel så ga han den aftenens inntekt til denne gamle piken Beret. Det kan ha vært den gangen, altså?

Tanner: Ja, det var den gangen, for det var ikke det senere tallet – for da jeg var 17, var jeg ikke på skolen. Jeg tok middelskoleeksamen da jeg var 14 år, og så var jeg ute fra skolen til jeg var nesten 18.

Amdam: Altså må det ha vært i 77. Da besøkte han altså skolen?

Tanner: Ja, (da) besøkte han skolen og fortalte eventyr til oss.

Amdam: Sa han noe spesielt om …? Det er bare eventyrene De husker?

Tanner: Ja, det er bare eventyrene jeg husker.

Parelius: Han fortalte ikke noe om sin egen skoletid?

Tanner: Nei! Det gjorde han ikke. Rektor var der, naturligvis.

Amdam: Da møtte han altså Brinchmann igjen etter tjue års atskillelse. Skal tro hvordan forholdet var da?

Tanner: Jeg vet ikke, for jeg hadde ikke greie på det den gangen …

Parelius: Før brevet til Collin.

Tanner:Jeg var bare tolv år gammel da.

Amdam: Men han kom da på skolen. Skal tro – det må ha vært Brinchmann som har bedt han om å komme, da?

Tanner: Ja, det kan godt være. Han var rundt her på besøk, tror jeg, på en eller annen viset – jeg husker ikke. Det var ikke målet for hans komme å tale ved skolen det jeg fikk inntrykk av.

Amdam: Nei da, han var på foredragsturné!

Parelius: Det ble holdt en fest for ham her i Molde hvor Kristofer Kristofersen skrev en hilsningssang til ham.

Amdam: Den ble holdt ute i rådstua, som står rett ved kirka nå – der ble festen holdt.

Tanner: Å ja. Vi hadde en lærer Dietrichsson! [41]

Amdam: Dietrichsson var det, ja!

Tanner: God matematiker og en dyktig lærer, hadde god disiplin! Jeg husker han holdt opplesninger på rådstua – det var det som brakte meg (inn på ham) – opplesninger om vinterkveldene.

Parelius: Hva leste han opp? Husker De det?

Tanner: Forskjellige ting. Fortellinger som han hadde fått fatt i. Jeg husker én gang, det var en fortelling om en pike som ikke ville ha barn. Så skulle hun bli sikret imot å få barn ved å gå og kaste steiner bak seg, og så kom det igjen mot henne senere – noe slikt, det var slike ting han (leste opp).

Parelius (til Amdam): En sånn ting som skolesamfunnet, skulle vi spørre litt om det?

Amdam: Skolesamfunn, ja!

Parelius (til Tanner): Var det noen forening av elevene? Noe man kunne kalle et gymnasiesamfunn, gymnasiastsamfunn?

Tanner: Ja, vi hadde noe, det er riktig! – gymnasieklassene, til å begynne med. Men De ser: Det ble så få. Da jeg gikk opp, så var jeg alene i klassen. Jeg gikk gjennom annen og tredje gymnasklasse alene! Så vi var så få, det ble så lite av det. Men jeg husker vi hadde en avis tidlig. Og jeg husker enda (at) i den avisen var det et stykke om å analysere en latinsk setning, og det var brukt med henspilling på disse krokete veier som somme av lærerne tok på gaten om kveldene! [Ler.] Scharffenberg var med i den og skrev. Så vi hadde noe av dét, ja.

Amdam: Det blir springende, dette her. Jeg springer over til noe annet igjen, jeg kommer tilbake til Bjørnson: Siden det var opplesninger og Bjørnson kom hit, har De noen erindring om at man så på Bjørnson som, jeg holdt på å si bysbarnat han inntok noen særlig stilling som forfatter i Moldes litterære liv?

Tanner: Ja, han var allerede da erkjent som en kommende forfatter. Å ja, da! Skolen hadde full oppmerksomhet på at her var en betydelig personlighet som kom for å besøke oss.

Amdam: Kan De huske at det var noen stolthet over det at Bjørnson selv hadde vært elev ved denne skolen, og at det gjorde seg noe synderlig gjeldende?

Tanner: Ikke blant oss elever. Hvordan det var blant lærerne vet jeg (ikke), men blant oss elever var det ikke det. Han hadde vært på skolen, det var godt og vel, men det var ikke noe særlig fremtredende. Og så hadde vi nå greie på det at han var ikke nettopp en førsteklasses student! [Ler.]

Amdam: Nei. Det visste dere, ja?

Tanner (ler): Så det visste vi!

Amdam: Da han nå leste opp så fortrinnlig … Det var begeistring?

Tanner: Å ja, da! Det var begeistring, naturligvis!

Amdam: Han var selv svært begeistret over den turen i 77. Han hadde vel neppe noen gang vært begeistret for å være i Molde som han var nettopp det året. Det var da han fikk, skal vi si inspirasjonen til å skrive diktet «Til Molde», som jeg leste – jeg vet ikke om De var til stede på Alexandra helt til det var slutt på søndag kveld.

Tanner: Jo, jo – jeg var (til) stede!

Amdam: Det var jeg som leste diktet «Til Molde» med disse fargelysbildene. Dét ble skrevet etter inspirasjon da han leste eventyr for dere den gangen.

Tanner: Jaså?

Parelius: For å springe litt igjen: Var det arrangert skoleutflukter i Deres skoletid?

Tanner: Ja da!

Parelius: Vi hører jo om Brinchmann at han var så interessert når det gjaldt å lage skoleturer.

Tanner: Ja, han var interessert i – og så hadde vi disse fellesstevner mellom Ålesund, Kristiansund og Molde skoler.

Parelius: Husker De noe spesielt om det?

Tanner: Vi var på Batnfjordsøra [42] én gang, vet jeg. Og så var vi inne i en av fjordene én gang.

Parelius: Inne i Tresfjorden, [43] var det ikke det?

Tanner: Jo, det var visst det, ja!

Amdam: De husker ikke at De var inne på Årø leir?

Tanner: Jo, jeg husker det også!

Parelius: Hva syntes dere elever om dette? Hvordan likte dere elever dette?

Tanner: Nokså bra! Det var naturligvis militærøvelser hele tiden.

Parelius: Ble det regnet som litt av en opplevelse, som en stor begivenhet, eller hvordan så dere på det?

Tanner: Jo, det var en opplevelse! Det var en avveksling på programmet som vi likte. I det stykket gjorde Brinchmann et godt arbeid.

Parelius: Kaptein Christophersen spilte vel også en ganske stor rolle når det gjaldt disse stevnene?

Tanner: Å ja, jeg tenker – men han var ikke noe iblant oss på stevnene, det jeg kan erindre. Tror ikke det. Og så hadde vi utflukter om vinteren – skøyteturer. Der igjen har jeg et minne: Vi var oppe på det vannet – når en går opp langs Moldeelva, opp der og innover – Øverlandsvatnet! [44] Vi skulle opp der på en skøytetur. Vi var ikke marsjert opp, men vi var bare til å komme oss opp på vår egen regning det beste vi kunne. Vi møtte her i skolen først, og så var det til å gå oppover. Men det var ikke i flokk og følge – ikke som jeg kan erindre, iallfall. Jeg var energisk og kom opp blant de første, fikk på meg skøytene og begynte å renne. I nordøstre enden, tenker jeg det er, kommer det inn en elv; og den hadde ett opp isen så den var hvit over der. Jeg så at det var hvitt, men jeg tenkte det var snø som lå på den. Og så skøytet jeg tvers over og gikk nedi! (Jeg) kunne nå ikke svømme, men jeg basket meg innover isen – brekte den – så jeg var kommet nokså nær til fast is. Så var det en av guttene som la seg ned på isen – en annen bakom ham holdt i føttene – og rakte meg en hånd så jeg fikk tak i den og dro meg opp. Jaja, det var nå dét! Nå, det var langt derifra og ut til Cecilienfryd. (Men) det var ikke annet å gjøre enn å prøve å gå hjem. Så var det en av guttene som var med meg et stykke, men så hadde ikke han lyst til å gå fra skøytingen. Så sa jeg: «Du kan gå tilbake igjen, og så skal jeg prøve å greie meg.» Så ruslet jeg nedover, helt nedover til den øvre veien her, kom ned (ved) gamle fyrstikkfabrikken, ned og utover og ut til Cecilienfryd – våt til topps! Og det var kaldt. (Da jeg) kom inn, sa mor: «Kommer du no?» «Ja, jeg ble litt våt,» sa jeg. «Hm! Ja, det e best du får bytte, da.» Så tok ho av meg trøya – «Ja, det ser ut te at du ble våt!» – tok ho trøya av meg og satte den på gulvet, og den sto! Men, det som jeg tenkte på: Det ble en avisfeide etterpå mellom Brinchmann og far. Brinchmann ga en rapport av turen. Og i den rapporten sa han at det var en av elevene som hadde vært ulydig og gjort noe som han var fortalt han ikke skulle gjøre. Det var ikke sant, for jeg hadde ikke hørt noe instruks fra Brinchmann om noen slags regler eller noen ting som vi skulle passe oss for oppe der. Ikke et ord hadde jeg hørt! Og så svarte far (i) «Budstikka». Det var to oppsett fra Brinchmann og tre fra far. [45] Og de fortalte meg at da fars siste innlegg kom, ble Brinchmann så sint (at) han sa opp «Budstikka»!

Parelius: Hadde De noen ubehageligheter som elev av dette?

Tanner: Nei! Jeg fikk ingen ubehageligheter som elev.

Amdam: Dette var også ganske interessant, syns jeg. Når De snakker om friluftsliv, har De inntrykk av at det var bestemte steder dere gikk som gutter og på turer og sånn i fritiden?

Tanner: Jeg vet ikke hvordan det var i byen mer, for jeg levde på landet og hadde mest omgang med de som var der ute, da jeg var hjemme og … Vi hadde om vinteren skibakke, naturligvis, oppe der. Og så opp til Varden.

Amdam: Det var den veien De gikk?

Tanner: Det var den veien vi gikk.

Amdam: (Nå) skal De høre: Jeg må få lov å plage Dem med Bjørnson igjen. Saken er den: Bjørnson nevner turene, han bodde jo som sagt der hvor Alexandra står nå og gikk utover til Røysan, og så husker han vatna oppover – dette navnet Mek går jo igjen hos Bjørnson, Mekvatnet.

Tanner: Ja, det var på Kvam.

Amdam: Akkurat! Hva heter de andre vatna (utover der)?

Tanner: Langvatnet.

Parelius: Og Kryssvatnet, det ligger til høyre.

Tanner: Det var langt uti fjellet.

Parelius: Var dere der ofte som gutter?

Tanner: Mekvatnet og Langvatnet var alminnelige sommerturer.

Parelius: For fiskere, eller for familier?

Tanner: Nei, ikke for familier, for oss unge! Vi dro opp der og fisket – når vi var ferdige med sommerarbeidet om dagen, eller om lørdagskvelden, så dro vi opp der, vi gutter, og fisket. Og når det ble skymt, tente vi bål. Så hadde vi ferdig nisten (og) stekte flesk. Når vi hadde hatt dét og kaffe, så var det til å tenne pipa. Og da var det liv! Det var ikke noe som kunne måles med dette! [Ler.]

Parelius: Noen hytter å overnatte i var det vel ikke?

Tanner: Nei!

Parelius: Dere gikk tilbake om dagen?

Tanner: Det var noen sæterhytter oppe der, men vi overnattet aldri der. Nei, vi var ute! Vi samlet lyng og spredde på grunnen. Og så tente vi bål. Så la vi oss på lyngen, og bålet holdt myggen borte.

Parelius: Og så var dere altså oppe på Skardet for å arbeide av og til? Hendte det da at dere tok noen turer omkring der? Fisketurer, eller …?

Tanner: Jeg var oppe der (et) par ganger og tok noen fisketurer; men jeg har ikke noen erindring spesielt om det, annet enn de arbeidsturene som vi tok opp der.

Amdam: Men Varden var altså et vanlig utfartssted?

Tanner: Det var et vanlig utfartssted. Om sommeren, naturligvis, og (om) vinteren på ski – særlig for oss som var oppe der. Jeg vet ikke om det var så mye for byguttene. De hadde så mange andre steder rundt her, men vi der ute var oppe på Varden flere ganger i vinterens løp. Jeg husker ennå en tur vi satte oss av sted. Der er bakom Varden en liten forsenkning. Vi begynte der på ski, og så gikk vi nedover den, ned på sletten der, over sletten og ned på Storlimyra og på den vestre kant av Storlihøgda – der var nokså lavt, så vi skar tvers over i samme farten og nedover – nedover Brattlimyra og på østre del av Brattlihaugen, nedover Sættemsmarka og like ned på Gørvellmarka i ett renn!

Amdam: Nå! Dette kunne altså ha vært i 1870-1880-årene?

Tanner: Ja, skal vi se … 65–75 … Ja, ifra 70-årene – 73–74 og oppover for noen år.

Amdam: Drev dere noen form for kappløp, eller var det bare sånn vintersport?

Tanner: Nei, bare moro! Ikke kappløp og ikke hoppløp! Det var bare ut i skogen og … Ja, vi hadde jo lite grann hoppløp, for instance der oppe foran hvor gamle Berg-bygningen sto utenfor det Gørvellstykket (som) vi hadde i de dager – like før veien kommer opp der og skjærer opp til Cecilienfryd – Parkvegen. Nedenfor der var et bratt stykke, en bratt bakke. Den bakken er der enda, men det huset er bygd oppi der. Det var en av våre skibakker; og nedenfor der var noe oppbygget, så vi gjorde et godt hopp der. Og der trillet vi mer enn én gang.

Parelius: Når vi snakker om utflukter: Hendte det at dere dro ut på Moldeholmene på båttur?

Tanner: Å ja …!

Amdam: Moldeholmene, ja! Det er jo også noe.

Parelius: I hvilken grad kan man si de var benyttet av Molde-folk? Hvor vanlig var det å dra dit på båttur?

Tanner: Ja, det var noe, men det var vi gutter som var utenfor byen – det var vi som benyttet oss av anledningen. Vi hadde båter ute der og benyttet anledningen. Jeg har vært på holmene og samlet måseegg i bøtter mer enn én gang. Jeg husker ikke nettopp hvor vi gikk, men vi tente (bål) og kokte måseegg og åt oss nesten fordervet på måseegg! [Ler.]

Parelius: Men var holmene noe benyttet av Molde-familier, slik som nå, at man (på) søndag hele familien reiste på holmetur?

Tanner: Nei, aldri!

Parelius: Det var ikke vanlig, altså?

Amdam: Det var guttene som dro på holmetur?

Tanner: Det var guttene som var borte der, og ikke alle byguttene heller. Det var vi som var utenfor der.

Parelius: Det bodde vel en familie på Hjertøya den gang, gjorde det ikke det?

Tanner: Ja, Knut Hjertøya.

Parelius: Husker De noe om ham og hans virksomhet der borte?

Tanner: Nei, vi var aldri på Hjertøya.

Parelius: (Dere) var ikke på Hjertøya?

Tanner: Nei, for der bodde folk, og vi trodde ikke vi hadde lov til å gå der. Nei, det var på disse holmene utenfor, småholmene.

Parelius: Dere kom ikke lenger inn heller, da?

Tanner: Nei! Men vi hørte til Bolsøy kirke på Bolsøya.

Parelius: De husker den gamle kirka på Bolsøya?

Tanner: Å ja! Min bror ble begravet der – en bror av meg – så jeg husker den kirka. Vi rodde over fra Lillevika og til kirken, landet på denne side(n) – jeg husker ikke nå navnet på stedet hvor vi landet – og så gikk vi da hele veien inn til kirken; og det var et godt stykke å gå der. Jeg husker dét, og jeg husker Hans Lillevik. [46] Det var han som hette for «Gam…». Når en skulle gå til alters, så skulle de ikke spise kvelden i forveien; og ikke til frokost. Og så rodde vi hele veien inn til kirken. Så gikk jeg inn til Bolsøya og den lange veien opp til kirken, og så hadde vi en to til to og en halv times gudstjeneste – og alt dette der uten mat lørdagskvelden og uten mat søndagsmorgenen. Da først kunne de ta nisten som de hadde med seg. Jeg husker det så godt.

Amdam: Ja, det var interessant. Med hensyn til kirken i Molde, vil De si at man regnet med å ha to kirker i Molde?

Tanner: Nei.

Amdam: Det er så pussig. Bjørnson sier nemlig i Fiskerjenten at «det ringte fra byens to kirketårn». Det kunne jo ikke være Bolsøya, men hvordan var kapellet på Reknes? Var det så stort, og ble det ringt der slik at man kan …?

Tanner: Ikke det jeg kan erindre.

Parelius: Kirke, ja – det kunne kanskje være morsomt å høre et øyevitnes beretning om kirkens brann 17. mai 1885.

Tanner: Ja – jeg har ikke mye erindring om dét – men først vil jeg fortelle om da vi var til kirke vinters dag der. Da var det familieseter, innelukkede familiestoler. Vi hørte til Bolsøy der ute, så far hadde arrangert – jeg husker ikke hvem det var med – så vi kunne få plass i den familiestolen. Og der – det var aldri varmet opp (i) kirken, naturligvis ikke; aldrider hadde de store flettede oversko, så store at de kunne putte foten bent inni; så der stakk de føttene inni når de kom inn og satte seg, for å holde føttene varme så de ikke skulle fryse. Det husker jeg så tydelig! Og så satt de naturligvis med alle de klær som de hadde, og gjerne med votter på hendene, for det var så kaldt.

Amdam: Men presten, da?

Tanner: Han hadde naturligvis full drakt under prestekjolen. De fortalte at oppe på Kvikne hadde han pelsen under prestekjolen. Stakk én hand i lomma én gang og brukte den andre; og når den ble kald, så tok han den i lomma så …! Og det tror jeg han kunne gjøre her også, for det var kaldt når det kalde turer. Nå, brannen – ja, det husker jeg ikke stort om annet enn at jeg var en guttunge og det at det begynte å brenne … Vi så på det som et storartet 17. mai-bål, vi guttene! [Latter.]

Amdam: Joda! Forstår dét. Det er slik den dag i dag, det. Men jeg vet ikke om vi kan trekke inn en slik ting (som) … Da De bodde på Cecilienfryd, så hadde De følelsen av å bo langt ut på landet, utenom byen?

Tanner: Å ja, det hadde vi!

Amdam: Noe som jeg også skulle ha lyst (til) å vite: Da De ferdes i skog og mark, var det mye vilt dyreliv omkring Molde, slik at man hadde følelsen av å bo i nærheten av den frie natur?

Tanner: Jeg hadde følelse av å bo i nærheten av den frie natur, men det var ikke mye ville dyr.

Amdam: Ikke det?

Tanner: Nei.

Parelius: Rektor Brinchmann har jo skrevet en vise om en ulvejakt oppi Bjørsetlia. Der ble det jo nedlagt en ulv, som senere sto utstoppet på den høyere skole.

Tanner: Å ja. Det var noe bjørn somme tider baki dalene.

Parelius: I Fræna var det jo bjørn.

Tanner: Jeg gikk selv som 17-års gutt på bjørnejakt en gang. Jeg møtte ingen bjørn, og det var godt for meg! [Latter.]

Parelius: Men det var ikke sånn at det var noen fare for å møte ulv eller var snakk om dét?

Tanner: Nei, vi hadde aldri noen slags fare, for jeg ferdes oppi skogene der sent og tidlig – alene og to smågutter sammen og gjette kreaturene. Vi hadde aldri noen følelse av at det var noe fare. Aldri! Og vi var like baki Arsdalen – De vet: «Alsdalen», bakom Tjønndalen, bakom Varden der. Men vi hadde aldri noen følelse av at det var ville dyr …

Parelius: De var ganske godt kjent innover i terrenget også, da – bortover mot Moldevatnet, Moldedalen?

Tanner: Å ja, godt kjent, og særlig Bjørsetlia og bakover der. Det kjente jeg riktig vel.

Parelius: Hendte det at dere gikk over til Fræna?

Tanner: Å, ikke mye! Vi var oppe på heia bakom Arsdalen og ned i Fræna.

Parelius: Var det noe ferdsel av folk fra Fræna over fjellet der?

Tanner: Ja da, det var en snarvei over – jeg kan ikke akkurat nå si hvor den var – men der var en snarvei fra Molde og over fjellet til Fræna.

Parelius: Åndalsvatnet og bortover?

Amdam: Ja, skal tro om de ikke kom via Bjørsetlia og over Åndalsætra, den veien?

Tanner: Jo, men så kom de nokså mye over den østlige del også.

Amdam: Moldedalen – kom Moldedalen?

Tanner: Ja, det gjorde de også!

Parelius: Gangskardet og bortover der?

Tanner: Ja.

Amdam: Nettopp. De husker mest at de kom ned den østre delen, da?

Tanner: Ja, det husker jeg mest; men jeg vet at de kom også den andre veien, men de kom ikke så nær oss så mye da.

Parelius: Nei, fordi De bodde der, ikke sant – den gang, under jakta?

Tanner: Men den østre delen husker jeg at de brukte.

Amdam: Det var vel så mye snarere å gå, men de kjørte selvfølgelig også rundt Skardet med hestekjerre med sine varer?

Tanner: Å ja! Jeg kan aldri erindre at de red; men at de brukte føttene, det erindrer jeg! Og så kjørte de Skardet, naturligvis; da de hadde lass, så måtte de rundt den Skardvegen.

Parelius: Var det ikke så at skytterlaget hadde skytebane der oppe ved Cecilienfryd?

Tanner: Jo da, jeg var medlem av skytterlaget der.

Parelius: Jeg husker fra Zieglers [47] tid at (de) hadde skytterkonkurranser og -fester der oppe på Cecilienfryd. Kan De fortelle litt om det livet De så da, om du har noen spesielle minner? Ziegler var jo formann i skytterlaget en tid.

Amdam: Skytterbevegelsen tok seg vel særlig opp i 80-årene, gjorde den ikke det?

Tanner: Det var da jeg var med, ja. 65–75 … Det stemmer, det: 80-årene.

Amdam: For da var nemlig den politiske situasjon nokså spent.

Parelius (reiser seg): Akkurat! Vi fikk jo en splittelse der, en sprengning av bevegelsen.

Amdam: Og dette valget i 1882 med resultatet, riksretten i 84, det resulterte jo i en spent situasjon.

(Parelius forlater rommet.)

Tanner: Å ja. Jo da, vi hadde skytterlag der og skjøt til måls, og møtte en gang for uken i samme tiden og hadde skytterkonkurranser til slutt og fikk premier; jeg har noen sølvsaker «over der» som jeg fikk som premie for skyting.

Amdam: Den skytterbanen ble altså opprettet der ute på Cecilienfryd?

Tanner: Ja, det var så simpelt, ser De, at det var bare … Skivene sto imot en løe som vi hadde der – en utløe – og så var der bygd opp kasser fulle med sand bakom skivene, så at vi kunne skyte mot dét; og bakover og oppover var det ikke noen som bodde. Og så var det nedover visse avstander at banen var langs elven der, den lille elven; og det var skytterbanen. Det var ikke så svært mye til, men …

Parelius (kommer inn og setter seg igjen): Jeg har skrevet et lite skrift om oberstløytnant Ziegler. Der kommer jeg også inn på Ziegler og skyttersaken og nevner da at det i 1881 ble stiftet et skytterlag med Ziegler som formann og at man da den 2. oktober 81 hadde sin første premieskyting. [48] «Deretter bega man seg til Tanners gård, Cecilienfryd, hvor seksaen var arrangert. Og Molde musikkorps hadde møtt frem og bidro i forbindelse med et prektig vær og god punsj til å gi det hele et meget festlig preg.» [49]

Tanner: Jeg husker dét!

Parelius: Den her kan De få med Dem, forresten – boken.

Amdam: Nå! Så morsomt!

Parelius: De husker dét, ja?

Tanner: Ja, jeg husker dét. Når De nevner det nå, så husker jeg det, men jeg kunne ikke huske det på annen måte.

Parelius: Og Deres far, var han med i skytterlaget?

Tanner: Nei, han var aldri med, men jeg var med!

Amdam: Han fortalte at han har fått en del premier, som han har, fra skyting der.

Parelius: Ja vel, ja!

Tanner: Ja. Så møtte vi på Eide én gang, og inn i fjordene en annen gang, hvor vi hadde konkurranseskyting med andre skytterlag. Jeg husker ikke hvorledes det var, men det var andre skytterlag som vi møtte og skjøt der (med). Jeg husker det var min tur til å skyte, og så hadde jeg satt riflen riktig. Så hadde noen vært borti siktet og forandret det, og jeg var ikke oppmerksom på det og skjøt bom – hvert eneste skudd! Og jeg var sint! [Ler.] Ja, vi var mennesker!

Parelius: For å hoppe litt, dette blir jo litt springende: En sånn ting som – var det noen spesielle, skal vi si originale personer i Molde som du særlig husker, som du husker som barn? Eller noe spesielle originale innslag i bysamfunnet? Det er jo ofte sånn i et lite bysamfunn.

Tanner: Hva var det han het han … Sjurd Larsen, [50] var det ikke det? Han var ikke egentlig moldenser, men var her ofte. Han var en som kom til Molde og drakk seg full og ruslet innover landeveien og sang de mest bedrøvelige salmer og sanger som kunne … «Sjung-Larsen»!

Amdam: Ja, «Sjung-Larsen»!

Tanner: Riktig! Ja, jeg husker jeg kom gående innover forbi Fuglset en kveld. [Dørklokken ringer.] Og der hører jeg en som ring… – som synger så bedrøvelig og tenkte meg: «Det må være «Sjung-Larsen»!» …

Parelius (reiser seg og går ut av rommet): Unnskyld meg et øyeblikk!

Tanner:Ja! Så fant jeg ham, og ganske riktig!

Amdam: Vi kommer inn på (at) han drakk; det har vi vært inne på flere ganger – altså, disse utsalgene for brennevin og de følger de hadde for edruelighetstilstanden i byen.

Tanner: Å ja, det var ikke verre enn det har vært siden, det var ikke noe særskilt; men det var nokså fritt bruk av det, naturligvis. Og det var en og annen som tok så mye at han … Det var ikke så farlig i de dager, for de hadde hester; og hestene hadde mer vett enn de som kjørte, somme tider. Det var en og annen – jeg husker en som hadde satt seg oppi kjerra og hadde drukket litt for mye. Så begynte han å piske på hesten sin, really skamslå; og hesten galopperte – jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var vel (i) konfirmasjonsalderen eller litt over og var kvikk på foten – og så løp jeg etter, hoppet opp på kjerra bak mannen, tok ham i skuldra og sa: «Oppfør deg som et menneske! Slå ikke hesten!» [Ler.]

(Parelius kommer inn igjen.)

Amdam: Det sto en del – har jeg sett – i gamle «Budstikka» for 100 år tilbake også, om tilfeller da de frøs i hjel vinters dag etter å ha drukket i byen og en del ulykker på sjøen på grunn av drukkenskap.

Tanner: Å ja!

Parelius: Ja, nettopp, for det tenkte jeg også å spørre om.

Amdam: Men han mener altså at noen spesiell …

Tanner: Det var ikke utenom det vanlige; det var nokså … Vi organiserte en avholdsforening her. Jeg var med fra det første, og vi arbeidet mot det – det kunne jo ikke være noe slags lag uten det var drikk! Det var umulig. (I) de bedre lag her, der var det naturligvis mer under kontroll; men ved friere danselag og slike lag var det ikke under kontroll, og da ble det litt for mye.

Parelius: Og vi har jo lest beretninger om hvordan bønder kom til byen, drakk seg overstadig beruset og satte preg på gatelivet.

Tanner: Å ja, de gjorde dét også!

Parelius: Det var mye av sånt, altså – virkelig åpenbart full på gaten?

Tanner: Og så sjøguttene som kom hjem! Da var det naturligvis et … Det var ikke så sjelden å se dem rangle bortover gaten fulle, både sjøgutter og andre.

Amdam: Ja, hva vil De si om dét? Satte sjøguttene og fiskerne preg på gamle Molde?

Tanner: Å, jeg vil ikke si de satte preg på det, men de var en del av bildet. For vi hadde jo en del sjøfart i de dager. Og disse guttene for på langtur; og da de kom hjem, så var de naturligvis – hva kaller vi … – helter; heroer, as we call it. Og da var det drikk, meget ofte. Men så var der jo også inniblant en del vekkelse, religiøs vekkelse, som hadde noe innflytelse og modererte bildet ikke så lite.

Amdam: Ja, hva vil De si om det religiøse liv? Det er jo også noe som er uhyre vanskelig å kunne danne seg et bilde av bare gjennom papirer. Hvordan …?

Tanner: Det religiøse liv her sto ikke høyt. Det var ikke så lite predikanter som kom, og vi fikk da bedehuset bygd, ellers var det rundt i husene. Det var noen kristne familier rundt, hvor de hadde oppbyggelser, men det var mye råhet – mye råhet, og drikk.

Parelius: Har De hørt om en predikant som het Erik Åndal?

Tanner: Å ja, da!

Parelius: Å, De har det?

Tanner: Ja, jeg kjenner Erik Åndal.

Parelius: Kan De huske noe spesielt om ham? Ham kjenner jeg gjennom «Budstikka».

Amdam: Ja vel, ja. [Til Tanner:] Ja, husker De noe spesielt om Erik Åndal, eller …?

Tanner: Han var en begeistret – for jeg hørte ham! – en begeistret predikant, varmhjertet; jeg vet ikke om han var så velbalansert i alle ting, det tør jeg ikke si.

Parelius: Nei. Nettopp, jeg har sett ting som tyder på det mot… – på det at han ikke var det.

Amdam: At han ikke var dét, ja?

Parelius: Ja, så det kan stemme.

Tanner: Jeg tør ikke si dét, jeg tror han var ikke aldeles så velbalansert, men han var en ivrig og begavet taler. (Han) hadde ikke så mye utdannelse, men brukte det han hadde.

Parelius: Han var vel fra Åndal i Fræna?

Tanner: Ja, jeg tenker meg det, iallfall!

Amdam: Satte haugianerne noe preg på byen? Eller leserne kalte man det vel da, kanskje?

Tanner: Ja, vi hadde Jacobsen (og) Solemdal – det var de to som sto ut. Senere kom Svenske-Petter­sen, og det var vel enda flere; jeg husker ikke. De var liksom en gruppe for seg selv som var sett på som folk der ikke forsto seg på å leve. De var så trangsynte, det var alltid dommen.

Amdam: Det som altså kunne kalles vanekristendom, ga det seg utslag i noen, skal vi si kristelig aktivitet fra embetsstandens side?

Tanner: Nei, ikke noe særlig. Ja, vi hadde noe misjonsarbeid, naturligvis, for hedningmisjonen; men fra geistlighetens side – ikke det jeg kan erindre.

Amdam: En sånn mann som Roll, for eksempel, han har jeg inntrykk av virkelig gjorde sitt hjem til litt av en kirke – han holdt andakter hjemme og så videre. Men han dannet kanskje helst litt av en unntakelse, jeg vet ikke?

Tanner: Mer av en unntagelse!

Amdam: Så De vil ikke si at vanekristendommen den gang virkelig var salt og lys i den forstand? Hva tror De?

Tanner: Det er vanskelig å si.

Amdam: Nei, for diskusjonen går jo i dag hvorvidt man kan si at utryddelsen av vanekristendom har vært til skade for menigmanns innstilling til kristendommen.

Tanner: Ja, De har utryddet den så mye her?

Amdam: Det er nettopp det, altså – jeg er av den oppfatning at det har vært farlig å angripe det kan kalte vanekristendom i den grad at man nærmest ser visse grupper som skal ivareta den kristne arv; og disse blir da sett på som sneversynte og så videre, og selv holder de seg utenfor.

Tanner: Ja. Ser De: Skillet der var ofte nokså skarpt. Da de kom sammen, så skulle de ha en dram. Og disse kristne – hva de kalte leserne – de kunne ikke … For de mintes dager, mange av dem, da de gjorde det og hva resultatet var – så nå brøt de. Og der kom de med fela og ville spille. Ja, de erindret hva det betydde i gamle dager, så nå de kunne ikke være med på det. Det var en hel livsforandring hos en, indre livsforandring.

Parelius: Vi har lest en skildring av hvordan Erik Åndal, denne predikanten, opptrer i et bryllup hvor de spiller fele, protesterer voldsomt mot dét og driver disse spillemennene ut.

Amdam: En kan forstå det, altså, ut fra det syn.

Tanner: Ja. Det som satte sitt stempel på forholdet mellom de kristne og de som var utenfor – nå, de som var utenfor, de drakk et glass øl og gikk til kirke (og) gjerne et glass brennevin eller to og gikk til alters. Disse andre, de hadde vært i den samme stilling. Nå var det blitt en forandring med dem, og så så de forskjellen. Så var tilbøyeligheten til å dømme de utenforstående nokså sterk.

Amdam: Jaha. Det var tilfelle også den gangen, altså?

Tanner: Det var tilfelle, ja.

Amdam: Ja, det var også ganske interessant.

Tanner: Og så er det en ting som vi skal huske på når vi taler om forkynnelsen i de dager: Den var ikke lite lovmessig. Haugianismen greidde ikke å bringe et fullødig evangelium. Omvendelsen var betonet i en sådan grad at det ble en uendelig streben for å prøve å bli omvendt til Gud og få en forandring på seg sjøl. Men dette at omvendelsen skulle lede til å ta imot syndenes forlatelse, og at syndenes forlatelse sto ferdig for dem så snart de ville ta imot den, det visste vi ikke noe om! Forkynnelsen maktet ikke å legge det frem for oss.

Amdam: Nå. Ja, det var ganske interessant, fordi at vi vil jo gjerne oppfatte det slik at haugianismen betonet nåden i den grad at dette liksom ble stående i forgrunnen. Men De vil si at det var mer …?

Tanner: Det lovmessige i kristendom … Det var alvorlig kristendom! – men det var den kristendom som så mer på livets sorger og motganger og på sin egen ondskap og sin egen syndighet og på (alle) fristelser og alt det i stedet for på Guds kjærlighet og Guds tilgivende og omskapende nåde og hvorledes det (var) å få syndenes forlatelse og det som bringer takk og glede. Det var noen få som fikk tak i det, naturligvis, men de maktet ikke å legge det frem for andre, for det var det (at) «du må være forsiktig, så at de ikke narrer seg selv og blir kristne for snart og for lett»!

Amdam: Akkurat. Det var altså en tendens til det vi kan kalle ytre pietisme, som ble et resultat av det?

Tanner: Ja, det var dét, for det var en del … – men det var en ytre pietisme hos dem som var ekte, det var en del av hjertelivet! Det var hjertelivet som kom ut, men hjertelivet var ikke opplyst med frelsens glede. Det var lite glede i den kristendommen, ofte.

Amdam: Resultatet var altså, også i gamle Molde, en fast krets som ble regnet til å tilhøre de sanne omvendte?

Tanner: Ja da, bestemt!

Amdam: Og de øvrige tok mer skrekk av dysterheten?

Tanner: Ja!

Amdam: Ellers så vil jeg jo si at Hauge  [51] selv ga inntrykk av både livsglede og …

Tanner: Hauge var en av Vårherres spesielle gaver til det norske folk, Den norske kirke. Jeg har fremholdt gang på gang at det norske folk og Den norske kirke og vi «over der» vet ikke hvor mye vi har å takke Gud for Hauge!

Parelius: Nå var jo Hauge en overlegen personlighet.

Amdam: Ja, han var det!

Tanner: Men storartet! Og han har reddet det norske folk for Den norske kirke! Tenke seg til en mann som ble forfulgt som han ble av kirken, satt i fengsel av kirken, satt der under forhold da han mistet helsa si (på grunn) av kirken; og allikevel, når han kommer ut igjen, så sier han til sine venner: «Gå ikke ut av kirken!» Det er aldeles enestående!

Amdam: Ja. Ja, da kan vi jo komme inn i … Nå kommer vi jo bort fra …

Parelius: Vi bør vel kanskje ikke … Jeg tenkte på at det er vel grenser for hva vi kan legge beslag på av professorens tid.

Amdam: Ja, det er én ting, at vi legger beslag på Dem litt lenge nå! Nå hadde jeg lyst (til) å høre hvordan … Men nå kan vi slå av (båndopptakeren), kanskje.

Parelius: Vi var blitt enige om at vi skulle ikke legge altfor …

Tanner: Å, kjære folk, har De hatt den på hele tiden?

Amdam (reiser seg): Ja, men det kan vi …

Tanner: Ja, De må … [Slutt.]

KILDER

Amdam, Per og Parelius, Nils [Monrad]: Professor dr. theol. Tanner f. i Molde 1865 forteller fra sin ungdomstid i Molde. Molde Kommunale Kulturvern 17/12-[19]57. [Lydbåndopptak på 108 minutter. Oppbevares i Romsdalsarkivet ved Romsdalsmuseet, Molde.]

Amdam, Per: Molde høgre skole 150 år. Den høgre skolen i Molde 1832–1982. Molde 1982. ISBN 82-90393-06-7.

Austigard, Bjørn: Nils Parelius til minne. [I:] Årsskrift 1995. Romsdal Sogelag. Molde 1995. ISBN 82-90169-48-5.

Berg, lærar Einar J.: Husmenn frå g.nr. 17-92. Husmannsplasser og husmenn i Bolsøy. II. [I:] Bolsøy­boka. En natur- og samfundshistorisk skildring av Bolsøy prestegjeld og herred. Tredje del. Bind I. Bolsøyboknemnda, Molde 1953. (Side 476.)

Berg, Sverre: Rektor Alexander Brinchmann. Eget forlag, Molde 1982. ISBN 82-90393-07-5.

Bjørset, Hans-Henrik: Bjørset – enkelte trekk fra tidligere tider. [I:] Årsskrift 1997. Romsdal Sogelag. Molde 1997. ISBN 82-90169-51-5. (Sidene 9 og 10.)

Brev fra Alice Govig (født Tanner) i Tacoma, Washington, USA. (14.10.1997.)

Brinchmann, Rector A[lexander]: Fortegnelse over udtraadte Disciple i Tidsrummet fra 1862 til 1872 (Fortsættelse fra Indbydelsesskriftet for 1862). [I:] Indbydelsesskrift til den offentlige Examen i Juli 1872 ved Lærd= og Realskolen i Molde. Molde 1872.

[Brinchmann, Alexander]: Indbydelsesskrift til den offentlige examen i juni og juli 1879 ved Molde latingymnasium og middelskole. Efterretninger om skolen i skoleåret 1878/79. Kristiania 1879.

Brinchmann, rektor A[lexander]: Fortegnelse over udtrådte disciple i tidsrummet fra 1872 til 1882. (Fortsættelse af indbydelsesskriftet for 1872). [I:] Indbydelsesskrift til den offentlige examen i juni og juli 1882 ved Molde latingymnasium og middelskole. Molde 1882.

[Brinchmann, Alexander]: Indbydelsesskrift til den offentlige examen i juni og juli 1884 ved Molde latingymnasium og middelskole. Efterretninger om skolen i skoleåret 1883–84. Molde 1884.

[Brinchmann, Alexander]: Årsberetning for 1886–1887. Molde middelskole og latingymnasium. Kristiania 1887.

de Seve, Niels: Molde Bys Historie. Bind II. 1838–1916. Eksportby – Turistby – Industriby. Molde kommune 1963.

Emblem, Terje; Libæk, Ivar og Stenersen, Øivind: Norge 1. Norgeshistorie før 1850. Cappelens historieverk for den videregående skolen. Bokmål. Utgave nr. 3. © J. W. Cappelens Forlag A.S, Oslo 1993. Opplag nr. 5. ISBN 82-02-14174-5. (Sidene 157 og 158.)

Folketellingen 31.12.1865. Molde og Bolsøy.

Folketellingen 3.12.1900. Bolsøy.

Gjendem, Anders: Musikanter i Romsdal. Musikant-biografier for tidsrommet ca. 1650–1950. Romsdal Sogelag, Molde 1979. ISBN 82-90169-03-5. (Sidene 22 og 83.)

Heggstad, rektor Leiv: Molde høgre skule i 100 år. Molde 1932.

Julnes, Johan: Bygdebok for Aukra. Gard og slekt. Bind IV. Aukra kommune 1987. (Side 7.)

Lossius, Gunnar: Lossius-slekten i Norge. 1990.

Muntlige opplysninger fra Aase Britt Helland (tidligere Larsen og Hattrem) i Molde.

Oterhals, Leo[nard]: Folket ved fjorden – om mennesker og miljø i Molde og Romsdal. P.R. Consult, Molde 1990. ISBN 82-90757-05.0.

Parelius, Nils [Monrad]: Bastian Dahl 1851–1895. Et minneskrift om forfatteren av «Molde og Romsdalen 1892». Molde og Romsdals Turistforening 1952.

Parelius, Nils [Monrad]: Brev fra Molde i 1820–1830 årene fra Johan Wichberg og Knut Andreas Bjørset. [I:] Årsskrift 1980. Romsdal Sogelag. Molde 1980. ISSN 0333-1008.

Parelius, Nils [Monrad]: Oberstløytnant Reinhold Ziegler. [I:] Årsskrift 1954. Romsdal Sogelag. Molde 1954.

Parelius, Nils [Monrad]: Per Amdam til minne. [I:] Årsskrift 1987. Romsdal Sogelag. Molde 1987. ISBN 82-90169-29-9.

Romsdals Budstikke. (Numrene 85-88 1875, 78 1881 og 284, 285 og 290 1957.)

Solemdal, Arnold: Bygdebok for Vågane. Vågane Ungdomslag, Molde 1992. (Side 173.)

Tofte, Skule: Klokkestøperne på Fuglset. Artikkel II. [I:] Romsdals Budstikke. (Nummer 18 1957.)

Autobiography of Dr. Jacob Tanner. Written for the Grand-children. Camp Nidaros Summer 1960. [Maskinskrevet. Sitata fra denne i fotnotene er oversatt fra amerikansk engelsk av meg.]

Våre medarbeidere. [I:] Årsskrift 1987. Romsdal Sogelag. Molde 1987. ISBN 82-90169-29-9.

[1] Anna Marie Larsen (tidligere Tanner, Åndal og Loftsgard), født 4.3.1881 i Fræna (datter av Johannes Tanner og Elen Marie Olsdotter Loftsgard), husholder, døde 9.2.1975 i Molde, mi oldemor.

[2] Født 16.2.1921 i Molde, doctor philosophiae, Bjørnson-forsker, lektor ved Molde videregående skole fra 1948, døde 7.12.1986 i Oslo.

[3] Nils Monrad Parelius, født 24.5.1912 i Molde, statsadvokat i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane 1950–1980, formann i Romsdal Sogelag 1958–1984, døde 3.4.1995 i Molde.

[4] Hans Emil Christophersen (1819–1884), infanterikaptein, ifølge sjølbiografien til Jacob «en avgått militæroffiser som forsøkte å føye et par kroner til inntekten sin», klasselærer ved Molde latingymnasium og middelskole 1858–1873.

[5] Ragnvald Christoffersen, født 6.10.1853, sakfører i Molde for blant andre Jacobs far.

[6] Kristofer Lorentz Hornemann Kristofersen, født 11.3.1851 i Trondheim, forfatter, i perioder redaktør av Romsdalsposten, Romsdals Budstikke og Sunnmørsposten, døde 1892.

[7] Karen Maria Magdalena («Kaja») Bjørset, født 2.4.1842 i Molde, bestyrer av Molde pikeskole og småbarnskolen («Tante Kaja Bjørset-skolen») 1881–1892, døde februar 1918 i Oslo.

[8] Jacob var latinelev ved Molde latingymnasium og middelskole 1875–1880 og fra første kvartal av 1885 til 1887.

[9] Alexander Brinchmann, født 18.3.1826 i Oslo, adjunkt ved skolen 1849–1859, rektor der 1859–1893, døde 9.9.1895 i Oslo.

[10] Claus Jervell Møller, født 21.9.1847 i Molde, realelev ved skolen 1857–1863, gårdbruker, døde 1943.

[11] Ola Larssen (Fuglset), født i Bolsøy prestegjeld 18.5.1838, pedell ved skolen fra rektor Brinch­manns embetstiltredelse i 1859 til sin død 24.5.1884. «En stor, røslig mann» ifølge sjølbiografien til Jacob.

[12] Rolf Møller, født 1887 (sønn av Claus Jervell Møller).

[13] Johan Henrik M. Abel, født 8.8.1862 i Vefsn, realelev ved skolen 1877–1880, utvandra til USA.

[14] Trolig Alfred Theodor Olsen, født 1858, sanglærer ved skolen januar 1877–1886, organist.

[15] Fedor Otto Andreas Romario Siewers, født 1832 i Moss, sjef for 2. landvernskompani, veiinspektør.

[16] Olaves Johannes Amundsen Fjørtoft, født 19.1.1847 i Haram, latinelev ved skolen 1861–1866, journalist, døde 1878.

[17] På side 39 i Molde høgre skole 150 år skriver Amdam at Fjørtoft forlot skolen av fri vilje.

[18] Johan Andreas Schneider (1847–1919), adjunkt ved skolen 1876–1888.

[19] Henrik Lorentz Sommerschield (1815–1889), adjunkt ved skolen 1850–1886.

[20] Palle Gotfred Olaus Dørum (1818–1886), adjunkt i Molde 1851–1865.

[21] Jon Kristian Kleven (2.2.1852–1923), klasselærer ved skolen januar 1879–august 1885.

[22] Henrik Reinhardt Hansen (1844–1883), premierløytnant, klasselærer ved skolen 1873–1883.

[23] Andreas Jacobsen, allmueskolelærer i Molde, aktiv i kristelige foreninger.

[24] Johan Scharffenberg, født 1869 i Moss, elev ved Molde latingymnasium og middelskole 1882–1888, overlege, professor i psykiatri, kriminolog, samfunnsforsker og historiker, døde 1965.

[25] Den muntlige eksamensprøva blei i 1887 avholdt ved latingymnasiet i Ålesund.

[26] Tobias Annæus Owren (1831–1897), adjunkt 1859–1875, seinere (til 1893) overlærer ved Molde latingymnasium og middelskole.

[27] Christen Christian Dreyer Collin, født 1857 i Trondheim, litteraturhistoriker og publisist, brevveksla med Bjørnstjerne Bjørnson i mange år, døde 1926.

[28] Christopher Bernhoft Brinchmann, født 2.5.1860 (sønn av Alexander Brinchmann), vikar ved skolen i skoleåret 1878–1879, da studiosus philologiae, seinere lektor, døde 22.12.1943 i Oslo.

[29] Bastian Anastasius Dahl, født 30.6.1851 i Molde, candidatus magisterii, lærer, døde 26.2.1895 i Oslo.

[30] Ferdinand Roll (1831–1921), sorenskriver i Romsdal 1870–1887; stortingsmann for Molde og Ålesund 1877–1885; statsråd, sjef for justisdepartementet 1889–1891; stortingsmann for Molde og Ålesund 1892–1894, da bosatt i Oslo som høyesterettsassessor, men valgbar som tidligere statsråd.

[31] Nicolay Peter Dahl (1822–1890), skipper, seinere kjøpmann i Molde.

[32] Alexandra Hotell i Molde.

[33] Hans Thiis Møller (1812–1900), kjøpmann.

[34] Reinhold Ziegler, født 24.8.1839 i Gausdal, kaptein, seinere oberstløytnant, døde 30.7.1918 i Oslo.

[35] Nå bnr. 8 Møretun under gnr. 22 Bjørset i Molde.

[36] Marie Katarine Brambani Onsum (2.2.1860–1.11.1935), født på Veblungsnes i Rauma, datter av kjøpmann Harald Isak Onsum (15.8.1818–21.1.1912) og Betsy Julie Evensen. Han var fra 1849 eier av det gamle privilegerte landhandleri og gjestgiversted Veblungsnes.

[37] Hans Thiis Møller, født 7.12.1862, realelev ved Molde latingymnasium og middelskole 1872–1879, arbeidde med handel.

[38] USA.

[39] Bjørnson var i Molde februar 1877.

[40] I 1840-åra bodde skolegutter fra landet – blant andre Bjørnson – i enkefru Eva Kristine Abelseth (født Bloch) sitt hybelhus, som lå der Alexandra Hotell seinere blei utbygd mot vest.

[41] Jørgen Lauritz Wilhelm Dietrichsson (1841–1910), realist, overlærer ved skolen 1877–1893, bestyrer av middelskolen og inspektør for folkeskolen 1893–1896, ordfører 1888–1890, 1892 og 1894–1895.

[42] På Furset i Gjemnes 1876.

[43] I Eidsvåg i Nesset 1879 og i Tresfjorden i Vestnes 1883. Jacob var nok ikke med på turen til Tresfjorden.

[44] Skolen var på tur der 30.10.1875. Da kalt Tøndergårdsvatnet.

[45] Brinchmann sine innlegg i Romsdals Budstikke blei trykt 4. og 11.11.1875. Det var åpenbart bare to oppsett fra Tanner òg. Disse blei trykt 7. og 16. samme måned.

[46] Trolig Hans Trondsson, født 27.9.1829 i Aukra, som bodde på husmannsplassen Prøven under gården Bjørset i Molde.

[47] Reinhold Ziegler, født 24.8.1839 i Gausdal, kaptein, seinere oberstløytnant, døde 30.7.1918 i Oslo.

[48] Jacob tok med 32 poeng førstepremien (ei spiseskei) i klassen for personer under 16 år.

[49] «Efter endt Skydning og Præmieuddeling begav man sig til Hr. Tanners Gaard, hvor en Sexa var arrangeret. Molde Musikkorps havde velvillig mødt frem og bidrog i Forening med et prægtigt Veir og god Punsch til at give Tilstelningen et meget gemytligt og feststemt Præg.» Romsdals Budstikke nummer 78 1881.

[50] Sjurd Larsen (fra Røvik, kom til Lønset; 1834–omkring 1900), skomaker og gatesanger i Molde, fikk tilnavnet «Sjung-Larsen».

[51] Hans Nielsen Hauge (1771–1824), bondesønn fra Tune i Østfold. Han sto i spissen for en omfattende religiøs vekkelse omkring århundreskiftet og var Norges mest produktive forfatter på slutten av 1700-tallet. Hauge reiste rundt og holdt forbudte religiøse møter og hadde av den grunn ti korte fengselsopphold mellom 1797 og 1804. Fra 1804 til 1811 satt han i fengsel og venta på dommen, men blei satt fri før den falt. Resultatet blei ei bot.

 

Jacob Tanner under besøket i Molde i 1957 (foto: Romsdals Budstikke, Romsdalsmuseets fotoarkiv)


Prosesjon ved innvielsen av Molde kirke 8. desember 1957. Jacob er nummer fire fra høyre på trappen. Blant tilskuerne var hans halvsøster Anna Larsen og hennes sønnedatter Åse Britt Hattrem. Dette var trolig eneste gang Anna så sin bror. (Foto: Bjørn Sæbø)